Onsdag kveld spilte mitt gamle favorittband i Trondheim spektrum. Jeg sier spilte, for dagens epistel er skrevet før de gamle herrene, sannsynligvis for siste gang, inntar scenen i trønderhovedstaden.

Ettersom mine helter for lengst har, eller snart vil, passere de sytti, vet man jo selvsagt aldri hvordan det hele vil forløpe seg. Trøsten er at bandet har fått mye god kritikk etter tidligere konserter de har holdt på den omfattende turneen de er inne i.

Jeg har ikke tenkt å gå i fellen og komme med en forhåndsanmeldelse, noe musikkjournalister har gjort før, med, kan man trygt si, vekslende hell. Det har faktisk hendt at journalister har skrevet detaljerte anmelder fra konserter som av ymse årsaker aldri ble gjennomført.

Selv er jeg en dårlig konsertgjenger, det blir ofte bare med tanken. Da er det godt at noen tar ansvar.

Jeg skal altså på onsdagskveldens konsert med det britiske bandet Deep Purple, en opplevelse som kommer i stand ene og alene på grunn av god oppdragelse. Plakater av tøffingene prydet rommet mitt før i tiden, og jeg er innehaver av både vinyl, CD-er og filmer om gruppa som for folk flest kanskje er mest kjent for monsterhiten og alle gitarriffs mor, Smoke on the Water, men som for menigheten er så mye mer.

Avkommet har ikke bare fått det inn fra barnsben av, de har til og med fattet poenget. Det er nemlig de som i fellesskap har sørget for at gamlefar får et gjensyn med sine aldrende favoritter. Og det beste av alt, de skal selv være med på konserten. Og de bedyrer at de gleder seg!

Og så hevdes det at det ikke er håp for ungdommen?