Svensken i vennekretsen er over seg av begeistring. At Sverige er med videre til VM etter å ha slått fotballnasjonen Italia er noe han til stadighet minner oss på.

Norge er en under middels fotballnasjon som ikke slår et undermåls lag i en vennskapskamp en gang er omkvedet. Jeg kan for så vidt ikke si meg uenig i dette, men kan samtidig ikke dy meg for annet enn at jeg erter litt.

Noe må jo søta bror ha å se fram til ettersom det er lite sannsynlig at det blir noen stor medaljefangst i vinter-OL i Sør Korea.

Innerst inne er jeg ikke så overbevist om at det blir en storveies innhøsting av edelt valør for skinasjonen Norge sin del heller, men det er jo lov å håpe.

For en som er litt over gjennomsnittet smånervøs, skeptisk og pessimistisk, så skal det sies at tanken har mer enn streifet meg om at mesterskapet kanskje går fløyten for flere av våre vinterhelter. Ikke for noe i verden hadde jeg så mye som vurdert å ha tatt turen sånn som det rasles i atomvåpensabler rundt om i verden.

Tilliten til statsledere i USA, Kina og Russland er ikke akkurat på topp. Verst tenkelige scenario er naturligvis at en eller annen tulling gjør alvor av truslene om å bruke atomvåpen, men jeg håper virkelig at vett og forstand i kombinasjon med kloke rådgivere, gjør denne frykten ubegrunnet.

Idrett er en merkelig greie, og lite engasjerer så bredt som nettopp det. Nils Arne Eggen sa en gang at av alle uvesentlige ting så er fotball den vesentligste, og det er ikke vanskelig å være nokså enig i den påstanden.

Fotball er blitt en helårsidrett, og det virker som en evighet siden det var noe som foregikk om ettermiddagen på lørdager på tv med en kampoverføring og resultatpling i hjørnet på høyre fjernsynsskjerm.

En kan undres over hva folk som ikke er det fnugg interessert i sport på tv tenker om dette hysteriet som idretten representerer. I denne sammenhengen er det vel også nokså naturlig å trekke paralleller til medieoppslag den siste tida etter at topper i Norges idrettsforbund omsider har gått med på å gi folk flest innsyn i reiseregninger.

Flere enn meg reagerte med nærmest sjokk og vantro da det kom fram at det under store mesterskap var blitt spist og drukket for å feire store idrettsprestasjoner for sekssifrede beløp. Usmakelig er bare første bokstaven.

Idrettspresidenten som var på reise da talla først kom fram i pressen, nekta for sikkerhets skyld å be idretts Norge om unnskyldning også, selv om han senere gikk tilbake på dette og faktisk ba om forlatelse. Det skulle da bare mangle!

Hva er det disse bruspulvergutta faktisk signaliserer? Rundt om i vårt langstrakte land står ildsjeler og foreldre på året rundt. Det kjøres løyper, er dugnader på tilrettelegging og oppbygging av små og store idrettsanlegg, det selges lodd og stekes vafler sånn at en kan kjøpe inn nødvendig utstyr for å drive aktiviteter på grasrota.

Foreldre og trenere står på året rundt for at laget der poden spiller på lilleputtlaget skal ha råd til å delta på fotballcuper og turneringer. Det arrangeres skirenn, hopprenn, håndball og fotballkamper med ivrige arrangører som går i bresjen og gjør gjennomføring mulig. Det rekrutteres og utdannes trenere og dommere, på alle nivå i norsk idrett, og alt er tufta på frivillighet. At det da brukes flerfoldige titusener av kroner på mat og drikke av toppledere som har mer enn god nok inntekt til å kjøpe både maten og drikken sin selv, er fullstendig ko – ko.

Det skal representeres og smøres i viktige fora, på bekostning av idealisme, engasjement og ikke minst trivsel og tilhørighet på idrettslagsnivå. Bare det at det konsumeres alkohol av en sånn størrelsesorden og til en sånn pris for å fremme idretten er helt forkastelig.

Jeg kan ikke skjønne at det finnes en eneste unnskyldning for verken det eller pengebruken for øvrig. Mer enn i noen annen instans skal idrettens toppledere gå foran og være gode rollemodeller for all idrett som utøves, og der har alkohol ikke noen rettmessig plass i det hele tatt etter min mening. At feiring blir synonymt med festing og høy sigarføring kan jeg ikke skjønne er noe sjakktrekk fra ledelsen sin side. At samarbeidspartnere, sponsorer og andre VIP-er skal smøres representerer en ukultur.

Men alt kan, og tydeligvis også mener enkelte bør, kjøpes for penger. Det er blitt usannsynlig mye penger innen idretten, og en kan virkelig spekulere i om det er riktig at en person skal betales flere hundre tusen kroner i uka for å løpe etter en lærkule på en fotballbane, eller slå en tennisball på Wimbledon.

For ikke å snakke om at ledere skal honoreres med et ukjent beløp hvis de skaffer en nasjon eller en by et stort idrettsarrangement, jeg har en sterk mistanke om at det skjer nokså ofte. Og så sies det at idrett er sunt?

Godt mulig, men det er i så fall i bredden det sunneste er representert, og ikke på toppen. Stikk fingeren i jorda sier jeg bare, uten bredden så blir det tomt og tamt på toppen også.