Barneidretten må legge til rette for mestring og fellesskap

Når den dårligste på laget møter opp med idrettsglede til ny sesongstart, da har laget lyktes.

Gutten er ikke god nok, han mangler kondisjon og ferdighet på banen.

Meninger

Sist uke var det idedugnaden i Oppdal, i forbindelse med oppstart av prosjektet «Det skal ei hel fjellbygd til, for å oppdra et barn».

Jeg er nok ikke den eneste i bygda som trykker uttalelser Håkon Nordseth kom med på dette møtet, til hjertet. Nå skal det nevnes at jeg ikke selv var tilstede på møtet, men har lest sitater i avisen etterfølgende.

Slik jeg forstår det snakket Nordseth om å produsere fremtidshelse. Når du for eksempel driver idrettslag, speidergrupper, dansegrupper og korps, så produserer du et framtidsrettet helseverktøy. Og det er det viktigste vi gjør. Det kan hende vi produserer en og annen god skiløper, men i første omgang så produserer vi framtidshelse. Han fortalte også at det er veldig lett å skulle fokusere på eliten og de gode prestasjonene.

Hva er målet vårt med idrett for barn og unge? Hva er det viktigste for oss i Oppdal – bredde idrett, fysisk aktivitet, folkehelse, et godt organisert miljø å vokse opp i – eller er vi produsenter for toppidrettsarenaen? Har barneidretten et bredere siktemål enn å skape toppspillere? Hvor mange tapere ser vi oss råd til å skape gjennom å dyrke og utvikle enerne? Kan vi ha det sånn? Hvilken betydning har dette for barns psykiske helse?

Barn ned i ung alder vet hvem som er best på laget, noen er gode og andre ikke så dyktige. Men det som er viktig, tenker jeg, er at alle gode og dårlige spillere får spille sammen, og at de har et lag. La de unge oppleve tilhørighet, utviklet vennskap og forhåpentligvis også bli glad i den aktiviteten de holder på med. La alle få spille, livet på håndballbanen, er akkurat som livet ute i den voksne verden. Noen er flinke, noen får gode posisjoner, andre får dårlige, vi møter motstand og kanskje taper vi kampen. Men laget kan stå sammen og mestring er like mye å se at vi er forskjellig og akseptere det, som å vinne kampen.

Jeg kjenner en gutt som spiller fotball, hele livet er fotball og drømmen er å bli som Messi. Jeg tror ikke jeg har sett gutten uten ball. Engasjement, trening, pågangsmot og samhold. Han har gode venner i miljøet og er en vanlig liten gutt på 9 år. Guttens fotballinteresse har ført til at han har meldt seg på «fotball akademi».

Dette er et treningstilbud for barn, hvor spillerne blir delt inn i «utviklingsgrupper» som differensieres etter ferdighetsnivå vurdert av trenerne. Han får derfor ikke spille sammen med vennene sine. De vurderes som bedre og plasseres i en gruppe på et høyere nivå. Dette synes han er trist, så han jobber hardt og strever for å komme et nivå opp. Han spør foreldrene hvordan han kan klare det. Hva skal foreldrene svare? Du kan ikke spille sammen med kameratene dine for du er ikke god nok?

Gutten er ikke god nok, han mangler kondisjon og ferdighet på banen. Gutten på sin side forteller at han elsker fotball, og at han er svært motivert for å bli bedre. Hvor lang tid vil det ta før systemet tar motet fra gutten? Og hva er godt nok?

For tidlig differensiering, ekskludering med liten spilletid og evalueringer av kondisjon og ferdigheter utfordrer folkehelsen, kan drepe motivasjon og føre til frafall.

I dag åpnes det for differenseriering i 12- årsalderen. Det er i 12-14 årsalderen frafallet fra organisert idrett er starter. Hvorfor er det sånn? Blir det mindre spilletid, blir kravene for store og hvor stor mestring er det å sitte på benken?

Barneidretten må legge til rette for mestring og fellesskap. Jeg mener det vil ha avgjørende betydning for barns utvikling av selvfølelse, mestring, identitet, samhold og ikke minst vennskap. Alle barn må igjennom idretten sin bli sett og føle seg verdsatt. Det er ikke kun de beste på laget som utgjør et lag.

Jeg våger å påstå at Oppdal kommer aldri blir best i idrett, men vi kan være bygda med størst samhold, idrettsglede og livsmestring. Og tenk når den dårligste på laget, møter opp med lyst og vilje til å satse en ny sesong, da har vi lyktes.