"Så du er redaktøren? Jeg må si jeg trodde du var mye høyere." Jo da, det er bare ett eksempel på en kommentar man har fått i løpet av årene i mediebransjen.
"Jøss, har du trent, du har jo gått ned i vekt," er en annen innertider. Vanskelig å si om det er et kompliment eller en forsinket fornærmelse.
Andre slår til med "Du er da faktisk ganske trivelig," etter at man har fått sjansen til å snakke sammen, og det er jo trivelig å høre når man fra før er blitt vurdert ut fra hva andre har sagt og ment.
Men, det er lett å danne seg et inntrykk av andre via media, noen ganger så lett at man tror man kjenner vedkommende.
I jobben blir det en del reisevirksomhet og man møter til stadighet nye folk som man prater med i forbifarten, man blir ikke så veldig godt kjent, men man finner kanskje tonen og har en trivelig prat eller seminar sammen.
Her om dagen var jeg på et møte i Trondheim og traff på en person som jeg mente jeg kjente. Jeg husket ikke navn og anledning, men jeg kostet på meg et «takk for sist» og snakket i vei. Personen så først litt forvirret ut, men både svarte og snakket tilbake.
Etter hvert dukket det opp andre som jeg også snakket med, og en av dem lurte på hvordan jeg kjente vedkommende jeg nettopp hadde pratet med, samtidig som det ble sagt noen hyggelige ord om vedkommende sin innsats i en TV-serie.
Så gikk det opp for meg at jeg aldri hadde truffet skuespilleren før i mitt liv, bare sett han på TV. Praten var trivelig den, men hver gang vedkommende dukker opp på TV nå kjenner jeg en sånn svak rødming på halsen – men nå vet jeg i alle fall at vedkommende er trivelig. (taa)