Altså, jeg har hele livet bodd sammen med kjæledyr som både maler og bjeffer, så jeg vet selvfølgelig at mat og helsetjenester til dyr er kostbare saker, men i år har det dukket opp en ny utgiftspost:
Folk som kommer på døra for å selge basarlodd, kalendere, julenek og spekepølser – alt i den gode frivillighetens ånd.
Se for deg denne litt beskjedne korsangeren som står i halvmørket utenfor en fremmed dør med armene fulle av loddbøker, uvitende om at det på innsiden sover nærmere 40 kilo schäfer med kraftige stemme og stort beskyttelsesbehov.
På utsiden heves en knyttet neve, og med et bestemt knakk-knakk-knakk vekkes dyret til dåd. Og det er greit, det. I tillegg til stort kosepotensial, har vi hund nettopp for at hun skal passe på huset. Men årets overraskelse er at hun også har lært seg å åpne døren på egen hånd … eh, på egen pote.
Så før vi husfolket rekker å komme oss til døren, har hun allerede slått ned dørhåndtaket og stormet høylytt ut mot de potensielt farlige fremmede. Heldigvis er dyret snilt som dagen er lang, og dørbanker og hund er som regel gode venner lenge før vi kommer oss ut.
Til gjengjeld har vi så dårlig samvittighet fordi vi har vært tett på å gi folk hjerteinfarkt, at vi ender opp med å kjøpe oss ut av en pinlig situasjon.
Forrige dagen toppet det seg med at vi kjøpte to julenek – enda vi har egen havreåker og låven full av egenproduserte nek. Men både bikkja og jeg øyner håp. Til helga trekkes nemlig vinneren av ei spekeskinke, og den har vi veldig mange lodd i! (vdp)