Jôleblot har fått internasjonale islett i bøtter og spann

Vi må beholde trua på hverandre og ta vare på hverandre så godt vi kan.

Jeg sier som en revyvise på 80 tallet – det er masse deilig depresjon i det.

Meninger

Så var høytida over oss igjen. Sola har snudd og vi feirer denne eldgamle tradisjonen som opprinnelig var en hedensk fest for å feire vintersolverv som hadde det gammelnorske navnet Jôl.

Akkurat det at det går mot lengre og lysere dager er utrolig godt å tenke på.

Mørket virker nedstemmende på en stakkar, så det er ikke vanskelig å skjønne at lys har vært en viktig del av førjulstida i Norden, nesten siden tidenes morgen og ilden ble funnet opp.

Imot alle odds så tviholder jeg ennå som godt voksen på en sitrende forventning til julehøytida som skal komme. I den grad det er mulig ser jeg bak travelhet og innkjøpshysteri og graver etter beste evne fram den gode følelsen som knytter seg til de siste dagene i året.

Ikke alle gleder seg til jul, og jeg har stor forståelse for at det kan komme inn følelser som savn, sorg, utilstrekkelighet, skuffelser og vonde minner. Reklamen tyter ørene våre fulle av vellykkethet, og det kan virke som at alt du ikke har kan kjøpes for penger, julestemning og juleglede inkludert.

Virkeligheten er garantert helt annerledes for oss alle sammen, selv om vi faktisk har det ganske så greit med det meste.

Jeg savner, og noen ganger kjenner jeg et stikk av vemod og tristhet. Et savn etter dem som ikke er iblant oss lenger og som jeg var så uendelig glad i, tristhet over åra som går bare fortere og fortere, opplevelser som er og blir historie, jeg sier som en revyvise på 80 tallet – det er masse deilig depresjon i det.

Samtidig evner jeg heldigvis å riste av meg dette tungsinnet og sette pris på dagene, adventstida og jula. For selv om det er viktig for meg å ta vare på tradisjonene som hører til, så prøver jeg å se verdien i mangfoldet og annerledesheten i verden omkring.

Det er fint å ha flere tanker i hodet og være stolt av vår norske julefeiring og hegne om den, samtidig som vi har respekt og forståelse for at verden rundt oss ikke tenker og handler som oss.

Ingen kan vel unngått å lagt merke til kritiske røster som har vært hevet omkring dette med manglende respekt av våre nye landsmenn når det gjelder skolegudstjenester og gang rundt juletreet, fortrinnsvis i skoler og barnehager.

Mitt inntrykk er at det ikke er flertallet som bruker kirka til vanlig heller, og juletregang er vel heller ikke det som de fleste driver mest på med i jula om de er aldri så norske nordmenn. At det er en viktig tradisjon for mange er bare fint, og jeg tror faktisk at de aller fleste, nesten uansett hvor i verden de faktisk kommer fra, respekterer oss og alle våre tradisjoner.

Unntak finnes naturligvis, men de unntakene kjenner jeg faktisk til hos etnisk norske nordmenn også. Innimellom blir vi vel så navlebeskuende omkring dette som vi påstår er så særnorsk og tradisjonelt. Det kan kanskje være lurt å minne både oss selv og andre om at dette erke nasjonale med åra – siden vikingene feira Jôleblot, har fått internasjonale islett i bøtter og spann.

Jula som vi kjenner den i dag er ikke fullt så norsk som vi gjerne vil gi inntrykk av at den er. Ta for eksempel den tradisjonelle sjuarma lysestaken som mange av oss har til å lyse opp i vinduet. Det er opprinnelig en jødisk adventslysestake.

Når vi feirer Santa Lucia nå for tida så feirer vi en italiensk helgen. Den opprinnelige Lussi Langnatta da Åsgårdsreia jog over hustakene var ikke fullt så yndig og markeres heller ikke noe særlig lenger.

Siden 1200-tallet har vintersolverv falt på den 13. desember, og er ifølge den romerske kalenderen den lengste natta i året. Fra gammelt av var natta fylt med overtro og uhygge, og det var best å holde seg innendørs.

Dyra snakka med hverandre denne ene natta, og Lussi sin hovedoppgave var å se til at alle var godt i gang med juleforberedelsene. Dama var kjent for å være illsint så det vanka både straff og styggedom på folk og dyr dersom tradisjonene ikke var holdt i hevd.

Jomfru Maria er en viktig skikkelse i vår julefeiring, og hun bar etter den tids skikker hijab på sin ferd mot Betlehem som ligger i Palestina. Julenissens opprinnelse var en tyrkisk helgen ved navn St Nikolas. Jesus var jøde og pasifist, og juletreet var opprinnelig en tysk idé, som ikke kom ikke inn i våre stuer før sent på 1800-tallet.

Våre forfedre satte inn einebusker for god lukt og renslighet – einer virker desinfiserende så det kunne være greit med noe sånt. Tida før Jif og engangsmopper var hjemmekokt såpe og skurekost laga av bjørkepinner eller annen sterk bust, brukt et par tre ganger i året, og jeg antar vatnet som ble brukt var adskillig mer møkkete enn det vi slår ut av bøttene våre i dag.

Dagens risengrynsgrøt kan vi koke takket være ris fra land rundt Middelhavet. Vi får blåholde på fjøsnissen og lutefisken som et nokså særnorsk fenomen, og feire jul etter beste evne. Uansett hva vi tror eller ikke tror på, så må vi beholde trua på hverandre og ta vare på hverandre så godt vi kan. Fortsatt god jul og et godt nytt år!