Jeg digger språkshowet til Linda Eide på NRK. Fritt for realitystjerner, oppussing, baking og svenske Hollywood-fruer; et TV-program der vi faktisk kan lære noe om vårt eget språk og kultur.
Denne uka funderte Eide rundt dette med at vi "tenker" om alt mulig, i stedet for å tro, mene eller synes. Jeg tenker det var en fin tanke å tenke høyt om.
Politikerne tenker i alle fall: "Jeg tenker at dette kanskje er en god idé." Helsearbeidere tenker også, og de tenker i flertall: "Vi tenker at det kanskje er best at du blir noen dager til på sykehuset". Og så er det vel en og annen terapeut som tenker: "Jeg tenker kanskje at dette må vi tenke mer på."
Hvorfor kan ikke politikere tørre å si at "dette mener jeg", eller "dette tror jeg på" eller "dette synes jeg er en dårlig prioritering"? Svaret er enkelt. Når man mener noe, tror noe eller synes noe så går det direkte tilbake på en selv. Da må man stå inne for det som er sagt.
Dersom man bare "tenker" noe, ja, da blir det så abstrakt at man kan komme unna med det dersom det viser seg at man har "tenkt" feil – altså hatt en mening, synspunkt eller en overbevisning som er på kollisjonskurs med majoriteten eller noen som har makt og innflytelse – da er det kjapt å tenke noe annet – noe som passer overens med det som er gangbart.
Kanskje er det blitt slik at det er farlig å mene, synes og tro noe? Ytrer man seg på sosiale medier så dukker jo nettrollene fortere enn svint. Så da er det sikker at sosiale medier har gitt oss mer ytringsfrihet likevel? Det tenker i alle fall jeg. Tenk det! Den satt, tenker jeg.