Fredsnasjonen Norge l ever et farlig liv.

Bildet av Norge som fredselskende nasjon. Kjent for sin humanitær innsats, sin rolle som fredsmegler, for utdelingen av Nobels fredspris. Og hvordan vi svarte på 22. juli med solidaritet og kjærlighet. Utfordres.

Det skyldes vårt forhold til USA, FN og ikke minst NATO. Med vår egen Jens som leder. En forsvarsallianse. En for alle. Alle for en. Men som også har utviklet seg til en krigsallianse. Med Amerikanske styrker på norsk jord. For første gang. Utplasseringen av 300 soldater på Værnes, provoserer forholdet til vår nabo i øst. Russland. Selv fortsetter våre politikere å dyrke glansbildet av oss som en fredsnasjon. Tilknytningen til NATO, og avhengigheten av USA, er imidlertid mangesidig. Må bildet av Norge revurderes?

Skal vi heller snakke om krigsnasjonen Norge? Siden vi er av de land i verden som oftest deltar i kriger utenfor eget territorium! Nærmere bestemt 8 kriger siden 1990. Gulfkrigen, Somalia, Bosnia, Kosovo, Afghanistan, Irak, Libya og Mali er steder der vi har vært militært til stede.

Oftest omtalt som fredsbevarende operasjoner. Operasjon høres hyggeligere ut enn krig. Det er bare Storbritannia og Frankrike som har vært involvert i flere kriger enn oss siden 1990. Den lite flatterende andreplassen deler vi med USA, Danmark og Nederland.

Og hva kjennetegner disse stedene? At ingen av dem noen gang har utgjort en trussel mot Norge? Har vi kanskje et forsvar som er mer rettet mot utenlandske operasjoner enn lokalt forsvar av vårt eget land? Vi fordømmer Russlands annektering av Krim, samtidig som vi legger oss på en krigshissende linje med sanksjoner mot vårt naboland. Som så langt ikke har utgjort noen trussel mot Norge. Men som fordømmes. I motsetning til våre egne synder i nær fortid. Og samtidig vet vi at sanksjoner sjelden fungerer. Snarere tvert imot. I tillegg skaper våre militære operasjoner rundt om i verden grobunn for terrorisme.

Og har vi skap fred? Nei! Med noen få unntak. Konfliktene utvikler seg. Mennesker lider og nye parter involveres. Ingen fred, men vi fortsetter vår (FN og NATOs) politikk. Med en ordbruk som har til formål å ufarliggjøre og bagatellisere vår deltakelse. I stedet for krig brukes ord som; hendelse, episode, konflikt eller operasjon. Det virker mer ufarlig.

Våre styrker kalles kapasiteter. Og vår deltakelse beskrives som, styrkebidrag. Eller kapasitetbyggingsbidrag. Som tidligere forsvarsminister Ine Eriksen Søreide kalte Norges deltakelse i Libya i 2011. Der vi slapp 500 bomber, og ble kåret til den meste effektive nasjonen. Og tok på oss oppdrag som andre land ikke ville ha. I dag har Ine Eriksen Søreide en høy stjerne i Washington. Om vi skal tro utenriksreporterne i TV.

Samtidig er det lett å forstå Norges popularitet i USA. Vi har gått til anskaffelse av 52 nye amerikanske F35 kampfly til 72 milliarder kroner, eller levetidskostnader på 268 milliarder! Ingen annen nasjon har brukt så mye penger på fly. Sett i forhold til antall innbyggere.

F35 har ifølge kilder i Pentagon egenskaper som gjør det godt egnet til angrep, men ikke til forsvar! Og som støyer 18–27 db mer enn F16. Avhengig av hastighet og høyde over bakken. Jo lavere jo kraftigere støy. Støy måles i desibel (db), og har en logaritmisk kurve. 10 db oppleves derfor som en dobling av støyen.

Jeg er tilhenger av at landet må ha et effektivt forvar. Som også kan trene og h øvelser. Men ikke at politikere og forsvaret har som ambisjon at deler av Trøndelag skal bli et kjærkomment og fast treningsområde for store deler av Natostyrken i Europa!

Som Ørlandet skal tjener penger på. Og de sentrale treningsområdene foruten kysten er den ledige luftkorridoren fra Ørlandet og sørover det «ubebygde» området Orkdal – Oppdal, over fjellet til Dovre og deretter Folldal til Rena, der dagens skytefelt ligger.

Slik jeg fikk det beskrevet ved et besøk på Ørlandet for noen år siden. Samtidig som det ble forsikret om at nærområdene rundt Ørlandet skulle skjermes for den verste støyen ved ikke å bruke etterbrennerne på flyene. Som dobler støyen.

Noe de imidlertid skulle ta igjen over treningsområdene! Som eksempelvis Dovrefjell Nasjonalpark. Der det er tillatt å fly ned til 200 fot eller 61 meter over bakken med et støynivå på 120–130 db! En ordning som kalles Restriksjonsprinsippet!

Vi trenger et godt forsvar. Men tvilen om NATO som det beste verktøyet blir stadig sterkere. Taushet om fakta, skjulte agendaer, spillet og den politisk retorikken gjør meg stadig mer usikker. Samtidig som alternativene for et land som Norge ikke er åpenbare.