På Ekrann gård i Drivdalen i Oppdal har nettopp ei lokal regnskur skylt over jordene. Det er en fin høstdag og sola titter frem igjen mellom skyene. Lyden av traktordur og menneskelatter høres i det fjerne.

Potet som hobby

Nede på potetåkeren er familien Øyamo Ekrann i full gang med innhøstingen av årets fjellmandel. Med traktor og potetopptaker feier de over jordet. Tre generasjoner er i sving når rundt 20 tonn av den hardføre rotfrukten tas opp av jorda.

–Med en potetåker på syv mål er jeg nok Oppdals minste potetbonde, sier Steffen Øyamo Ekrann, der han sitter inne i traktorhytta. Sammen med samboeren Kristine Elda tok han i år over gårdsdriften etter sin far, Roger Øyamo Ekrann.

Steffen er ikke bonde på heltid. Ved siden av potetplukkingen jobber han som montør i Oppdal Everk.

–Poteten er for det meste hobby. Det er sosialt og trivelig arbeid, forteller den unge potetbonden.

Tungvint før i tiden

Helt siden 25-åringen lærte å gå har han vært med på setting og høsting av den hardføre rotfrukten.

–Jeg husker faktisk tiden før vi skaffet oss potetopptaker. Da satt vi på huk og plukket potetene i bøtter, sier han.

–Husker du det, altså? ler bestefar John Olav Ekrann.

«Goffa» som Steffen kaller han, har vært potetbonde i over 40 år. Han husker godt hvordan de drev gården på 1960-tallet. På den tiden var potetåkeren større, og arbeidet mye tyngre uten de moderne redskapene.

–Kvinnfolk med bøtter ble satt til arbeidet. På det meste var vi 15 personer som plukket over fire hele dager, smiler John Olav.

–Det var en revolusjon da vi fikk moderne utstyr til gården i 1994, legger han til.

Sosialt arbeid

Bak på potetopptakeren er fire av familiemedlemmene plassert. Maskineriet bråker, så det blir ikke vekslet mange ord under arbeidet. Likevel er det latter og godt humør ved båndet.

–Det er kjempesosialt arbeid! Vi trives godt når vi får holde på med poteten, forteller «gommo», Astrid Ekrann.

–Kjempebra potetår

Fra jorda kommer poteter og steiner i full fart opp på båndet. Kun den populære fjellmandelen fra Oppdal får fortsette bort til oppsamleren, som senere blir tømt i store kasser som har en kapasitet på cirka 400 kilo.

–Det er et kjempebra potetår! Jeg tror ikke jeg har opplevd så store avlinger tidligere. Poteten er jevn og stor, forteller John Olav, som vet hva han snakker om.

Fra kassene fraktes poteten til lagring, før prosessen avsluttes med å samle det beste utvalget i sekker på 10 og 25 kilo.

–Det er igjen en god del timer med arbeid før poteten kan selges til kundene, sier Steffen.

Det meste av potetene fra Ekrann selges privat. I tillegg har de et par større leveranser til Trondheim og Lillehammer.

–Beskriv Oppdalsmandelen, som nå kommer opp av jorda?

–Den er ikke rund i form, smaker godt og er lett å koke, forklarer den unge potetbonden, som innrømmer at det er samboeren som står for potetkokingen i huset.

–Du må få med at våre poteter ikke er tilsatt kunstgjødsel. Her brukes det kun «mækk» fra dyrene, smiler John Olav før han hopper inn i potetopptakeren igjen.

Sola har ennå ikke gått ned, og familien på Ekrann gård har fortsatt noen timer igjen med årets innhøsting.

–Blir vi ikke ferdig i dag må vi ta resten i morgen, kommenterer Steffens far, Roger, i det han går inn i garasjen for å hente flere potetkasser.

Potetfamilien i Drivdalen er ikke de eneste som er opptatt med opptaking av den populære mandelpoteten for tiden. Siden den ble tatt inn til Oppdal på midten av 1800-tallet, har den blitt dyrket som matpotet nummer én i skibygda.

fredrik.lange@opdalingen.no

995 08 477