Dette er en kopi av saksframlegget fra rådmannen. (Kopiert fra PDF til tekst)

Vedlegg

1 K-sak 16/142 i møte den 14.12.2016 inklusive sakens vedlegg

2 Oversendelse av vedtak i K-sak 16/142 ved brev av 19.12.2016 med orientering om klageadgang

3 Klage over ekspropriasjonsvedtak fra Peder Haugset datert 11.01.2017

4 Klage fra adv. Erling T. Eggen datert 11.01.2017

5 Klage fra adv. Ivar Chr. Andersskog datert 10.01.2017

6 Brev fra Fylkesmannen i Sør-Trøndelag datert 02.02.2017 - klagebehandling områdereguleringsplan for Gjevilvassveiene

7 Eksempel på samtykkeerklæring gitt av grunneier til Oppdal kommune

8 Kart der berørte parter fremgår og som definert i grunneierliste vedlegg 3 til K-sak 16/142

Saksopplysninger

Oppdal kommunestyre vedtok 22.06.2016 i sak 16/47 områdereguleringsplan for Gjevilvassveiene og endring i kommuneplanens arealdel fra Gjevilvassosen til Langodden.

Kommunestyrets reguleringsvedtak ble påklaget. Klagene ble behandlet i Kommunestyret 14.9.2016 og klagene ble ikke tatt til følge. Saken ble oversendt Fylkesmannen i Sør-Trøndelag den 15.9.2016, for endelig avgjørelse.

Med bakgrunn i vedtatt områdereguleringsplan for Gjevilvassveiene, behandlet Oppdal kommunestyre i møte den 14.12.2016, K-sak 16/142 vedtak om ekspropriasjon i henhold til Plan- og bygningslovens §16-2. Oppdal kommunestyre gjorde følgende vedtak;

Saksdokumenter forelå som nevnt i saksinnledningen. Under forutsetning av at Områdereguleringsplan for Gjevilvassveiene blir stadfestet av Fylkesmannen, gjør kommunestyret følgende vedtak:

1. I medhold av Plan- og bygningsloven §16-2, vedtar Oppdal kommune å ekspropriere rett til at det kan anlegges skiløype i Gjevilvassdalen i tråd med områdereguleringsplan for Gjevilvassveiene vedtatt av Oppdal kommunestyre i sak 16/47 den 22.06.2016.

2. Oppdal kommune søker Fylkesmannen i Sør-Trøndelag om forhåndstiltredelse før skjønn er avholdt.

3. Vedtaket kan påklages i henhold til Plan- og bygningslovens §15 og forvaltningslovens §28 og 29. En eventuell klage må framsettes skriftlig og sendes Oppdal kommune innen tre uker etter at melding om vedtaket er mottatt.

Vedtaket i K-sak 16/142 ble sendt berørte parter ved brev av 19.12.2016, jfr. vedlegg 2. Det er mottatt tre klager på kommunestyrets ekspropriasjonsvedtak, jfr. vedlegg 3,4 og 5.

I vedtak av 02.02.17 stadfester Fylkesmannen i Sør-Trøndelag Oppdal kommunes vedtak av områdereguleringsplan for Gjevilvassveiene av 22.06.2016, jfr. vedlegg 6

Kommunestyrets ekspropriasjonsvedtak i K-sak 16/142 står dermed fast.

Vurdering

Klagene

Generelt bemerkes det innledningsvis at saken allerede har vært undergitt en lang og grundig saksbehandling, gjennom reguleringsplansaken og Fylkesmannens behandling av klagene i denne sammenheng. Kommunens utredningsplikt i henhold til Oreigningsloven § 12 første ledd og forvaltningsloven § 17, er dermed oppfylt gjennom planbehandlingen, jf. også Rundskriv H-14/02 pkt.

3.6. Gjennom planbehandlingen har man nøye gått inn på og vurdert konsekvensene av planen. Det er heller ikke slik at det er gått lang tid siden vedtaket i reguleringsplansaken. Så lenge det ikke er kommet inn nye momenter gjennom klagesakene, kan det derfor vises til behandlingen av de samme innsigelser i reguleringsplansaken.

1. Brev av 11.1.2017 fra Peder Haugset eier av gnr. 225 bnr. 1, jfr. vedlegg 3.

Klagen er rettidig mottatt i henhold til frister angitt i brev av 19.12.2016.

Haugset har i det vesentlige anført følgende:

Klagen gis oppsettende virkning. Haugset begrunner klagen med at vedtaket er i strid med Oreigningsloven § 2, der det er en forutsetning at vedtaket: «tvillaust er til meir gagn enn skade».

Haugset henviser til at det finnes alternativ plassering av skiløype utom helårs bilvei. Han mener den avbøtende scootertransporten til det store antall eiendommer vil bli så omfattende at det blir store konflikter, og at kvaliteten på løypetraseen vil fremstå som forringet. Ved å legge traseen utenom bilvei vil man oppnå at tiltaket både «tvillaust er meir til gagn» og vesentlig mindre til «skade» enn man har oppnådd med de fattede vedtak. Hans påstand er at det er dette som må til for at vedtaket skal være i tråd med Oreigningsloven § 2.

Haugset skriver at adkomst er en elementær rettighet knyttet til fast eiendom, og skaden man har påført andre med det fattede vedtak er meget stor. Han mener videre det er irrelevant å peke på alternativ adkomst ved hjelp av spesialutstyr (snøscooter m.m.). Dette er både kostbart, fordi man må skaffe utstyr (kjøp eller leie) i tillegg det man har av bil og traktor, og det kan være vanskelig tilgjengelig (løype m.m.), og den kan ha meget lav kapasitet (virketransport med snøscooter). Han mener det er irrelevant å neglisjere/bagatellisere adkomstbehovet grunneierne har, slik som enkelte aktører i denne saken har en tendens til å gjøre.

Haugset avslutter med at ulemper, jfr. brevet må erstattes fullt ut hvis vedtaket blir stående. Haugset påklager vedtakets pkt. 2, «Oppdal kommune søker Fylkesmannen i Sør-Trøndelag om forhåndstiltredelse før skjønn er avholdt. Dette påklages med oppsettende virkning.

Rådmannens vurdering av klage fra Haugset.

Ved ekspropriasjonsvedtak er hovedregelen, i motsetning til etter forvaltningsloven § 42, at en klage har oppsettende virkning. Se oreigningsloven § 5, 2. ledd. Klage over vedtak som er gjort etter fullmakt etter første leden har utsetjande verknad, om ikkje underinstansen eller overinstansen gjer vedtak om noko anna. Slikt vedtak kan berre gjerast i serlege høve om det kjem til å føra til urimeleg hefte om klaga skulle ha utsetjande verknad.

Rådmannen finner ikke grunnlag for å fatte beslutning om at klagen i dette tilfellet ikke skal ha oppsettende virkning.

Haugset vurderer at det er en alternativ trase som må etableres for at bestemmelsen i oreigningsloven § 2, «tvillaust er til meir gagn enn skade» skal være oppfylt.

Ekspropriasjonsvedtaket gjelder gjennomføring av endelig vedtatt områdereguleringsplan. Rådmannen kan ikke se at det er anledning til å gjenoppta spørsmålet om arealdisponering i forbindelse med gjennomføring av reguleringsplanen. Dette er en del av reguleringsskjønnet. Rådmann mener uansett at alternative traseer ikke vil føre til noe endret situasjon, fordi andre traseer også vil berøre private grunneiere og dermed tilsvarende grunneierinteresser. Rådmann har vurdert om tiltaket er «meir til gagn enn skade» og slutter seg til de vurderinger som er gjort av dette spørsmålet i reguleringssaken, og av Fylkesmannen i klagebehandlingen til områdereguleringsplanen (vedlegg 6).

Rådmann viser til K-sak 16/142, der krav om interesseovervekt er vurdert av kommunen. Den generelle interesseavveiningen er foretatt av Kommunestyret i forbindelse med vedtakelsen av områdereguleringsplanen for Gjevilvassveiene. Vi viser i denne forbindelse til Fylkesmannen i Sør – Trøndelag sin vurdering under klagebehandlingen av områdereguleringsplanen der kommunens planvedtak stadfestes.

Fylkesmannen skriver blant annet følgende i klagebehandlingen, sitat vedlegg 6 på side 13/14;

Når det gjelder følgene av planen, er disse gjort rede for i planprosessen, i tillegg har klagerne hatt mulighet til å dokumentere og redegjøre for sine ulemper. Det er av klagerne fokusert på ulemper for skogvirke og dårligere utsikter for utleie av hytter/setre. Dette er klart kommet frem for kommunestyret. Det er vurdert at det å få til en regulering til skiløype er mer tungtveiende enn hensynet til skogvirke som er i området, skogvirket i området er dessuten beskyttet gjennom muligheten til dispensasjon dersom det er nødvendig. Når det gjelder utleie så har kommunen også tatt med det i vurderinga, men samtidig så er det gjort klart at det kan sees på som søknadspliktig om man skal leie ut på den måten som anført av klagerne. Hensynet bak det å legge til rette for skiløype innover dalen er klart begrunnet i planprosessen. Det fremgår av saksdokumentene at det har vært preparert skiløype med tråkkemaskin på de aktuelle veistrekningene siden slutten av 1970-tallet og fram til vintersesongen 2015/2016 da veien ble vinterbrøytet for å kunne utøve næringsvirksomhet i området. I konsekvensutredningen fremgår det at for friluftsliv, folkehelse og barn/unge vurderes at planen har en svært positiv virkning. Det legges også til grunn at et løypesystem vil være et positivt gode for hytteeierne i området og også kunne brukes i markedsføringen ved utleie.

Fylkesmannen ser også at etablering av en eller flere løyper med tilsvarende bredde og standard andre steder i dalen, vil kunne være både kostbart, ressurskrevende og vil kunne medføre store naturinngrep.

Når det gjelder vurdering av alternativ trase er dette etter rådmannens syn fullt ut ivaretatt gjennom planbehandlingen av områdereguleringsplanen. Fylkesmannen har på nytt foretatt gjennomgang av dette under avsnittet «vurdering av alternativer og utredning av ulemper» på side 10 og utover, jfr. vedlegg 6.

Fylkesmannen sier om dette side 13, sitat;

Når det gjelder alternative traseer så merker vi oss at det på møte hos Fylkesmannen 12. desember 2016 ble lagt frem et trasevalg som gikk fra Osen til Gjevilvasshytta. Dette ble anført å være et bedre alternativ, som kommunen ikke hadde utredet. Det forslaget som ble fremlagt ser ut til å gå fra der Osvegen og Langoddvegen krysser, langs Osvegen, før den går øst for Osveien, krysser Gjevilvassvegen noe sør for Resskrysset, så øst for Gjevilvassvegen, for så å krysse Gjevilvassvegen, og gå på nedsiden av vegen, før den krysser vegen igjen rett ved Gjevilvassvegen. Det vil være nesten uendelig med mulige traseer for en skiløype i naturen. Man kan ikke forvente at alle tenkelige traseer utredes. Etter Fylkesmannens mening er kommunens vurdering av traseer tilstrekkelig med den historikken som foreligger. Vi viser til forsøket med å regulere den øvre traseen i årene rundt 2011, og etterfølgende utredning av mulighetene for en nedre trase. Kommunen har gjort rede for at den øvre trase ikke er aktuell fordi den ikke tilfredsstiller de standardene som kommunen ønsker for løypa. Scooterbredde og scooterpreparering har ikke vært aktuelt, og en bredere trase krever for store terrenginngrep, se kommunestyresak 12/94. Den nedre traseen går over mye innmark, og den er derfor avhengig av samtykke fra grunneierne. Denne traseen har blitt preparert av grunneierne på noen tidspunkt, og har også vært benyttet av Skieneren. Slik situasjonen er nå er det uaktuelt for noen av grunneierne å samtykke til gjennomføring av den nedre traseen. Uansett ville den nedre traseen ha gått over myrområder, som ville ha krevd mer snø før preparering enn det kommunen har satt som krav, og bredden på traseen ville heller ikke vært som ønsket. Kommunen har i sin saksbehandling pekt på viktigheten av å regulere en løypetrase i området, og har forsøkt dette over flere år. Den traseen som er valgt er saklig begrunnet og redegjort for.

Haugset skriver til slutt at ulemper må erstattes fullt ut. Spørsmålet om de berørte rettighetshaverne faktisk har et økonomisk tap, er jo nettopp det en skjønnssak vil gi svar på.

Rådmannen kan ikke se at det i klagen har kommet noen nye momenter som ikke allerede er vurdert i saken eller som kunne ha endret utfallet av kommunestyrets vedtak.

2. Brev av 11.1.2017 fra Erling T. Eggen på vegne av følgende grunneiere, jfr. vedlegg 4:

Ivar Bøe Morken, eier av gnr. 179 bnr. 1, Ingebrigt Skarsem, eier av gnr. 261 bnr. 1 Hans Edvard Thyve, eier av gnr. 195 bnr. 2 Merete Tollin, eier av gnr. 255 bnr. 1, Jan Otto Hoel, eier av gnr. 262 bnr. 1, Bent Inge Hoel, eier av gnr. 232 bnr. 1 Geir Håkon Stensheim, eier av gnr. 232 bnr. 1, Torbjørn Dørum, eier av gnr. 208 bnr. 1, Inge Kjetil Hokseng, eier av gnr. 230 bnr. 1, Olav Mjøen, eier av gnr. 185 bnr. 2.

Klagen fra adv. Eggen er rettidig mottatt i henhold til frister angitt i brev av 19.12.2016.

På vegne av sine klienter har adv. Eggen i det vesentlige anført følgende:

Et vedtak om ekspropriasjon kan ikke «gjerast eller gjevast uten at det må reknast med at inngrepet tvillaust er meir til gagn enn skade».

Bevisbyrden for dette ligger hos kommunen. Å anvende begrepet «tvillaust» i denne sammenhengen er neppe korrekt, da kun 57 av 133 grunneier har gitt sitt samtykke til et slikt inngrep. Ytterligere er inngrepet forsvart av kommunen med henvisning til Rt 2009, s 1142 om at også «allmenne samfunnsinteresser tilsier at ekspropriasjonen skal finne sted».

Han mener det ikke er redegjort for disse interessene annet enn at det på nest siste side under overskriften «konklusjon» opplyses at «områdereguleringsplanen er også viktig i nasjonal sammenheng» uten at dette begrunnes nærmere. Det samme gjelder også påstanden om at planen er… « svært viktig for Oppdal kommune sin fremtid som aktiv reiselivsdestinasjon».. Det må vel kunne bekreftes at Oppdal allerede er en meget aktiv og mye brukt reiselivsdestinasjon og har vært det i atskillige 10-år. Og da uten dette prosjektet.

Adv Eggen mener at kommunen ikke har gjort forsøk på å få til en minnelig ordning. Eggen mener at forsøk på minnelig ordning er fullstendig unnlatt. Det er desto mer behov for dette fordi flere av de berørte grunneierne har foreslått alternative løsninger for skiløypetraseer. Men disse har kommunen overhodet ikke tatt opp til vurdering og behandling, hverken i det reguleringsplanvedtaket som er blitt påklaget til fylket eller nå i forbindelse med vedtaket om ekspropriasjon. Det er faktisk ikke nevnt i det hele tatt.

Det gjøres derfor gjeldende at vedtaket om ekspropriasjon således er i strid med reglene i oreigningsloven. På vegne av sine klienter påklages derfor vedtaket som begjæres opphevet.

Rådmannens vurdering av klage fra adv. Eggen.

Adv. Eggen mener at bevisbyrden for at et vedtak om ekspropriasjon ikke kan «gjerast eller gjevast uten at det må reknast med at inngrepet tvillaust er meir til gagn enn skade», ligger hos kommunen.

Eggen mener at forsøk på minnelig ordning er fullstendig unnlatt og mener det er desto mer behov for dette fordi flere av de berørte grunneierne har foreslått alternative løsninger for skiløypetraseer.

Oreigningsloven § 12 annet ledd første punktum bestemmer at partene skal oppfordres til å forsøke å komme til en minnelig ordning før ekspropriasjon settes i verk. Dette er presisert videre i forskrift i medhold av oreigningsloven § 29 nr. 1. Kravet er ikke ubetinget. Dersom det må antas at et slikt forsøk ikke vil lykkes, eller at det vil føre til en urimelig forsinkelse, kan det unnlates. Det var tidlig klart i denne saken at man ikke ville nå frem med en minnelig løsning som involverte alle. Det fremgår i klartekst fra de grunneierne som gjennom sine advokater i flere omganger har argumentert for svært høye erstatningskrav. Det har vært åpenbart fra kommunens ståsted at forsøk på minnelige forhandlinger ikke ville føre frem. Under enhver omstendighet er bestemmelsen ikke en gyldighetsbestemmelse. Selv unnlatt forsøk på å få i stand minnelig ordning hvor forholdene ligger til rette for det, medfører ikke at vedtaket blir ugyldig av den grunn, jf. bl.a. Rt. 1999 s. 513.

Eggen synes å knytte Oreigningsloven § 2 og "tvillaust" til hvor stor andel av grunneierne som har akseptert inngrepet. Dette må bero på en misforståelse. Uttrykket "tvillaust" gir uttrykk for et klarhetskrav, jf. Rt. 2009 s. 1142. Det er de samlede ulemper tiltaket medfører som skal vurderes opp mot fordelene. Det har ingenting med hvor stor andel av de berørte som har samtykket i vedtaket contra de som ikke har det, å gjøre.

Det hevdes også i samme brev at kommunen "overhodet ikke har tatt opp til vurdering og behandling" alternative traséer. Det er positivt uriktig. Det vises til ovenstående sitat fra Fylkesmannens vedtak vedrørende alternative traséer.

For øvrig viser rådmann til de vurderinger som er gjort ovenfor under klage fra Haugset, samt de vurderinger som er gjort i K-sak 16/142 vedrørende forsøk på minnelig løsning. Kommunen kan ikke se at adv. Eggen har fremlagt noen nye momenter som kan tillegges vekt.

3. Brev av 10.01.2017 fra Advokat Ivar Chr. Anderskog på vegne av følgende grunneiere, jfr. vedlegg 5:

Haldor Toftaker, eier av gnr. 197 bnr. 1, Arnhild og Geir Jacobsen, eier av gnr. 211 bnr. 1, Arne Rolvsjord, eier av gnr. 220 bnr. 2, Audun Vognild, eier av gnr. 236 bnr. 1, Per Henrik Vognild, eier av gnr. 242 bnr. 1.

Klagen fra advokat Andersskog er rettidig mottatt i henhold til frister angitt i brev av 19.12.2016.

På vegne av sine klienter har adv. Anderskog i det vesentlige anført følgende:

Klagen gjelder både saksbehandlingsfeil og rettsanvendelse/skjønnsutøvelse. Feil i partslisten:

Som vedlegg 3 til kommunestyrets vedtak, er fremlagt en liste over parter som har gitt samtykke- erklæring, og hvem som ikke har gitt samtykke-erklæring, og hvem som har svart. Listen er ikke forelagt partene i saken eller undertegnede. Ved rask gjennomgang kan man konstatere at listen inneholder flere feil som man mener er vesentlige feil.

Andersskog viser til følgende feil:

Nr. 20: Driva Kraftverk er ikke rettighetshaver i veien på samme måte som øvrige rettighetshavere. Driva kraftverkene hadde ikke partsstatus i jordskiftesak 1600-3013-0053.

Nr. 65: Idrettslaget Snøhetta er oppført som eier av gnr. 257 bnr. 9. I grunnboka er Oppdal kommune oppført som hjemmelshaver, og idrettslaget som fester av 257/9. Gnr. 257 bnr. 9 er i tillegg oppført under rettighetshaver nr. 79 (Oppdal kommune).

I tillegg er flere hytte-eiendommer oppført på listen til Oppdal kommune. Andersskog mener at dette kan tyde på at listen til kommunen ikke er fullstendig.

Partslisten er ikke forelagt partene i saken:

Det henvises til oreigningslovens § 11 som lyder;

«I søknad som vert lagt fram for Kongen – eller styringsorgan med fullmakt etter §5 – skal det, så langt råd er, vera gjort greie for kven oreigningsinngrepet råkar….

Hverken i saksutredningen eller ved noen annen form for oppregning kommer det klart frem hvem ekspropriasjonsinngrepet «råker». Andersskog mener dette er en uklar partsstilling og at det innebærer en saksbehandling i strid med Oreigningsloven § 11.

Mangler ved samtykkeerklæringene:

Videre vil ikke et ekspropriasjonsvedtak, slik det er formulert, kunne gjennomføres hvis en av rettighetshaverne – som har avgitt samtykkeerklæring – trekker sitt samtykke tilbake, hevder Andersskog i sin klage. Slik samtykke-erklæringen er utformet (som en ensidig bindende disposisjon) kan den i henhold til vanlig praksis trekkes tilbake av den som har avgitt samtykket. Her burde kommunen eventuelt ha inngått individuelle avtaler, slik at man har det rettslige i orden.

Oppdal kommune har heller ikke ført noen individuell saksbehandling overfor de enkelte rettighetshavere.

Varsel om ekspropriasjon:

Andersskog anfører at kommunen ikke har gjort tilstrekkelige forsøk på å oppnå minnelig løsning for sine parter før ekspropriasjonsvedtaket ble fattet. Dette går både på å forsøke og innhente samtykke, men også på manglende forsøk på minnelig løsning med tanke på et erstatningsrettslig oppgjør. Dette med henvisning til Oreigningsloven § 12, 2. ledd, 1. setning, som lyder:

«partane kan verta oppmoda om å freista få til ei minneleg samje,………»

Basert på dette, stiller Andersskog spørsmål ved om grunnlaget for å fatte vedtak om ekspropriasjon er tilstede.

Hvis kommunen hadde foretatt en forsvarlig saksbehandling og forsøkt å få «minnelig samje» med den enkelte rettighetshaver, ville kommunen ha oppnådd, enten en avtale om rett til å kunne overta rettigheter med eller uten vederlag, - fått en tiltredelsesavtale hvor erstatning avgjøres gjennom avtaleskjønn eller fått avklart at slikt samtykke ikke ville bli gitt. Kommunen ville gjennom en slik prosess fått avklart hvilke konkrete rettighetshavere og hvilke konkrete gnr. og bnr. ekspropriasjonsvedtaket vil bli rettet mot.

Adv. Andersskog anfører derfor på vegne av sine parter at saksbehandlingen etter Oreigningslovens §§ 11 og 12 er så mangelfull at ekspropriasjonsvedtaket må oppheves.

Feil rettsanvendelse/skjønnsutøvelse:

Det anføres fra Andersskogs side at ekspropriasjonsvedtaket er til vesentlig skade for flere av rettighetshaverne, jfr. Oreigningsloven § 2 annet ledd.

Det økonomiske tap (utleie av seter, hytte m.m. for disse rettighetshavere ligger i størrelsesorden opp mot ca. 200.000,- pr. år. Kapitalisert med 4% utgjør dette 10. millioner, heter det i klagen.

I tillegg vil det være et omfattende tap knyttet til skogproduksjonen. Også dette tap kan fort beløpe seg til x-antall millioner, heter det videre. Det er kun foretatt skogregistrering for Andersskogs fem parter.

Kommunen har heller ikke foretatt noen vurdering av hvilke skogressurser som nå ikke kan utnyttes. En gjør her Fylkesmannen oppmerksom på forvaltningsplanen for landskapsvernområdet, hvor det er tillatt med flatehogst inntil 5 daa, men hvor forutsetningen er at all skogsdrift skal gjennomføres vinterstid.

Kommunestyrets vedtak setter dermed forvaltningsplan, utarbeidet av Fylkesmannen i Møre og Romsdal (og vedtatt av Miljødirektoratet) til side.

Kommunen må i sin interesseavveining etter Oreigningslovens § 2, ikke bare hensynta det tap de påklagende parter lider, men det samlede tap for samtlige rettighetshavere innover dalen. Dette må veies opp mot den samfunnsmessige nytte, men da er det også viktig å hensynta de alternative skiløypetrasene som finnes og/eller kan etableres.

Andersskog har tidligere anført at det er fullt mulig å etablere skiløype, både i en øvre og en nedre trase.

Nedre trase er planert som skiløype og har vært benyttet som skiløype. Et inngrep i grunneiers rettigheter for å få etablert skiløype på nedre trase, er vesentlig mindre enn de økonomiske konsekvensene ekspropriasjon på veien medfører.

Også øvre trase vil være et godt alternativ, og som kan medføre at det rettslige grunnlaget for ekspropriasjon ikke er tilstede. Hvis kommunen ville ha akseptert at skiløypa kunne ha hatt sidehelling (slik den har på de fleste løypenett), ville både Fylkesmann og Fylkeskommunen ha akseptert traseen, heter det i klagen.

De aller fleste grunneiere som blir berørt av øvre trase, har stilt seg positiv til dette, slik at tvangsinngrep ville kun ha berørt noen få grunneiere, og hvor kostnadene med gjennomføring av ekspropriasjon ville ha blitt minimalisert.

Andersskog oppsummerer at dette er forhold kommunen ikke har vurdert, hvoretter det anføres at vilkårene i Oreigningslovens § 2, 2. ledd ikke er tilstede for gjennomføring av et ekspropriasjonsvedtak.

Klagen konkluderer med et krav om at kommunestyrets vedtak i sak 16/142 må oppheves og sendes tilbake til kommunen for ny behandling.

Rådmann sin vurdering av klage fra Adv. Andersskog.

Partsliste

Rådmann har følgende kommentarer til adv. Andersskog sin påstand om «vesentlige» feil i grunneierlisten som følger K-sak 16/142 som vedlegg 3.

De grunneiere som er inntatt i grunneierlisten er medtatt fordi de har grunneiendom innenfor det området som det i områdereguleringsplanen for Gjevilvassvegen kan prepareres skiløype. Dette innebærer at det er 6 stk. grunneiere som er medlemmer i Gjevilvassveien SA som ikke står på grunneierlisten, fordi de ikke har grunneiendom der områdereguleringsplanen sier det skal prepareres skiløype.

Kommunen har som kontroll av tidligere utarbeidet grunneierliste, i ettertid, inntegnet på kart de grunneierne som er vurdert som berørt av ekspropriasjonssaken, og som inngår i grunneierlisten, vedlegg 3 til K-sak 16/142. Dette kartet følger som vedlegg 8 til denne sak.

Nr. 20, Driva kraftverk, eier av gnr. 196 bnr. 42. Denne eiendommen er tatt med fordi vegen går over tunnelutløpet der Dørremselva kommer ned i Gjevilvatnet. Driva kraftverk er også eier av gnr. 179 bnr.

40. Dette er parsell i vassenden der tunnelinntaket til Ångardsvatnet er. Driva kraftverk er også en tung aktør i Gjevilvassdalen med hensyn til regulering og kraftutbygging, og kan ha ervervet rettigheter til veglegemet som vi på nåværende tidspunkt ikke kjenner til.

Nr. 65, Idrettslaget Snøhetta er fester av eiendommen gnr. 257 bnr. 9 og disponerer formelt ca. 700m av veglegemet innenfor bommen ved Trånnåbakksætra.

De to hytteeierne som står på grunneierlisten er medtatt fordi de er eiere av veggrunnen (der skiløypa skal anlegges) over sin eiendom. Dette gjelder;

Nr. 14, Ellen og Vegard Bugten for ca. 200 meter veggrunn som eiere av gnr. 227 bnr. 4 og Nr. 73, Leif Nissen for ca. 20 m veggrunn som eier av gnr. 265 bnr. 6.

Det viste seg ved gjennomgang at nr. 113 ikke er berørt og er derfor nå tatt ut av listen.

Rådmannen kan ikke se at det er grunnlag for å hevde eller å så tvil om grunneierlisten er fullstendig. For øvrig bemerkes det at selv om flere er tatt inn i listen i forhold til hva det rent faktisk er grunnlag for, innebærer det at flere er gitt anledning til å uttale seg, i motsetning til færre. Dette innebærer klart ingen saksbehandlingsfeil slik rådmannen vurderer det.

Grunneierlisten er ikke forelagt partene i saken.

Adv. Andersskog påpeker at grunneierlisten, vedlegg 3 til K-sak 16/142 ikke er forelagt partene i saken.

I henhold til Oreigningsloven § 12 skal «………….kvar ein som inngrepet råkar, skal få høve til å seia si meining. Skulle det henda at vansken med å nå kvar einskild vert urimeleg stor, er det nok at dokumenta vert utlagde til gjennomsyn på ein høveleg stad i den krinsen saka høyrer heime, og at alle ho kjem ved, vert oppmana til å koma fram med det dei har å seia, innan ein viss frist, som ikkje må vera stuttare enn 6 veker. Kunngjering om at dokumenta er utlagde, skal setjast inn i Norsk Lysingsblad og minst to blad som er mykje lesne i krinsen. Fristen vert rekna frå den dagen kunngjeringa står i Norsk Lysingsblad..»

Oppdal kommune har utarbeidet en grunneierliste over berørte parter, og alle berørte parter har ved eget brev av 17.11.2016 blitt gitt anledning til å gi sin uttalelse. I dette brevet ble det gjort rede for at informasjon om reguleringsplanen finnes på kommunens hjemmeside. I brevet fremgikk «lenke» til kommunens hjemmeside. Grunneierliste over berørte i planprosessen var en del av reguleringsplanen og tilgjengelig for den enkelte.

Rådmann kan ikke se at Oreigningsloven hjemler et krav om at samlet grunneierliste blir forelagt alle partene. Der det er vanskelig å definere hvem som er part, åpnes det derimot for at det ikke blir foretatt utsending til hver enkelt, men at dette gjøres ved annonsering slik at den som mener seg berørt blir oppfordra til å si sin mening. Andersskog har for øvrig heller ikke dokumentert eller konkretisert hvilke grunneiere som eventuelt ikke skal ha fått listen.

Rådmann mener at kommunens direkte henvendelse til hver enkelt berørt er fullt ut forsvarlig og innenfor de rammer lovgivningen fastsetter.

Uklar partsstilling.

Adv. Andersskog mener forvaltningen har gjennomført en uklar partsstilling, og anfører at dette er en saksbehandling i strid med Oreigningsloven § 11. Han skriver at hverken i saksutredning eller ved annen form for oppregning kommer det klart frem hvem ekspropriasjonsvedtaket «råker».

Rådmann deler ikke Andersskog sitt syn her, og viser til K-sak 16/142 vedlegg 1. Under avsnittet Gjennomføring av områdereguleringsplanen, tredje avsnitt er det definert at det totalt på strekningen er 113 rettighetshavere/grunneiere, jfr. grunneierliste vedlegg 3 til saksfremlegget.

Det er redegjort for at det av disse 113 er 57 grunneiere som har gitt sin frivillige tillatelse til at det kan prepareres skiløype over eiendommen i tråd med områdereguleringsplan for Gjevilvassveiene. Det går klart fram at det for disse 57 partene ikke er nødvendig å gå til ekspropriasjon for å kunne gjennomføre reguleringsplanen i fremtiden. Det er tydelig redegjort for at det da er 56 rettighetshavere som ikke har gitt sitt samtykke til at det kan prepareres skiløype over eiendommen i tråd med områdereguleringsplan for Gjevilvassveiene. «Kven oreigningsinngrepet råkar» er redegjort for i k-sak 16/142, og fremgår skjematisk av grunneierliste som er vedlegg 3 til k-sak 16/142.

Rådmann viser til Områdereguleringsplan for Gjevilvassveiene med tilhørende plankart med avgrensning og reguleringsbestemmelser. Partene er gjort kjent med områdereguleringsplanen og er gitt anledning til å uttale seg om denne. I K-sak 16/142 er vedlagt og redegjort for områdereguleringsplanen, slik at vilkårene i oreigningsloven § 11 er oppfylt.

Samtykkeerklæringene

Det er som redegjort for ovenfor inngått samtykkeerklæring med 57 rettighetshavere. Som vedlegg 7 til denne sak følger vedlagt et eksemplar av den standard samtykkeerklæring som er gitt Oppdal kommune av 57 rettighetshavere. Rådmann kan ikke se at det er grunnlag for å hevde at de som har gitt sitt samtykke kan trekke dette tilbake når det måtte passe. Samtykket må ses i lys av, og i sammenheng med Oreigningsloven § 16, hvoretter et vedtak om eller samtykke til ekspropriasjon er gyldig i ett år, såfremt skjønn ikke er begjært innen året er omme.

Rådmann mener grunneierne har gitt et tilstrekkelig samtykke til at det kan prepareres skiløype over eiendommen i Gjevilvassdalen i tråd med områdereguleringsplanen for Gjevilvassveiene. Samtykkene er avgitt og mottatt av kommunen som har innrettet seg etter dem. De er derfor bindende i henhold til sin ordlyd.

Som opplyst i K-sak 16/142, kan bemerkes at de som har gitt sin tilslutning til preparering av skiløype, har gitt sin tillatelse uten særskilt krav om vederlag. Noe som samsvarer med rådmannens oppfatning om at de berørte i denne saken lider et minimalt økonomisk tap.

Minnelig løsning

Rådmannen kan ikke se at det er kommet noen nye momenter fra adv. Andersskog som tilsier at vedtaket er ugyldig og må omgjøres. Rådmann viser til K-sak 16/142 under overskriften Forsøk på minnelig løsning der det er redegjort for kommunens oppfølging av Oreigningslovens §12, og mener det arbeidet som er utført er tilstrekkelig etter loven. Rådmannen viser ellers til redegjørelsen over (vedrørende klagen fra adv. Eggen) om samme tema.

Rådmannen peker på det Fylkesmannen har sagt om kommunens saksbehandling i denne saken, hvorfra det fra vedtakets side 13 og 14 hitsettes (vedlegg 6):

(side 13)

Etter Fylkesmannens syn har kommunen i tilstrekkelig grad opplyst saken, jf fvl § 17. En del av det å opplyse saken for kommunestyret, har vært å redegjøre for alternativer. Vi ser at kommunen har forsøkt å gjennomføre regulering utenfor veien tidligere, vi viser til det som er sagt om den prosessen. Den jobben som er gjort med å vurdere alternative traseer er etter Fylkesmannens vurdering tilstrekkelig, med tanke på opplysthet og begrunnelse, jf fvl § 17 og § 25.

(side 14)

Det at kommunen har vurdert at veien skal reguleres til skiløype på vinterstid er begrunnet saklig, og forvaltningsrettslig er også behandlingen forsvarlig. Berørte offentlige myndigheter, private parter og andre berørte har fått uttale seg, som grunneiere, idrettslag, hytteforeninger, næringslivet, Fylkesmannen og fylkeskommunen. Det foreligger ikke innsigelse fra offentlige myndigheter. Saken har vært godt opplyst, tilstrekkelig utredet, og vedtaket er fattet på tilstrekkelig saklig grunnlag. Etter Fylkesmannens syn fremstår vedtaket ikke som motivert av utenforliggende hensyn, det er ikke sterkt urimelig eller uforholdsmessig overfor den enkelte grunneier.

Feil rettsanvendelse/skjønnsutøvelse

Rådmann henviser til de vurderinger som er gjort ovenfor under klage fra Haugset, samt de vurderinger som er gjort i K-sak 16/142 vedrørende forsøk på minnelig løsning. Kommunen kan ikke se at adv. Andersskog har fremlagt noen nye momenter som kan tillegges vekt.

Områdereguleringsplanen for Gjevilvassveien er helt ny og stadfestet av Fylkesmannen den 02.02.2017. Rådmannen har i K-sak 16/142 redegjort for at partene har svært forskjellig oppfatning av gjeldende rett som grunnlag for en eventuell erstatningsfastsettelse. Advokat Anderskog argumenterer fortsatt for svært høye erstatninger til berørte grunneiere. Dette står i sterk motstrid til Rådmannens oppfatning om at en eventuell erstatning uansett vil være minimal. Rådmann mener at de erstatningsbeløp klageren har anført bygger på antakelser som ikke er dokumentert.

Rådmann legger til grunn reguleringsplanbehandlingen med konsekvensutredning og har konkludert med at den samfunnsmessige nytten av tiltaket vil være meget stor. Dette sett i forhold til Rådmannens oppfatning av at en erstatning vil være minimal, vil tiltaket «tvillaust være til meir gagn enn skade».

Samfunnsnytten av det regulerte tiltaket er også vektlagt høyt i Fylkesmannens klagebehandling, og det vurderes at de berørte ulemper etc. er tilstrekkelig vurdert i planbehandlingen med tilhørende konsekvensutredning. Det vises til det som er sitert over i fra Fylkesmannens vedtak.

Andersskog henviser til at alternative traseer for skiløype må vurderes som en del av interesseavveiningen etter Oreigningslovens § 2. Ekspropriasjonsvedtaket gjelder gjennomføring av endelig vedtatt områdereguleringsplan. Rådmannen kan ikke se at det er anledning til å gjenoppta spørsmålet om arealdisponering i forbindelse med gjennomføring av reguleringsplanen. Dette er en del av reguleringsskjønnet. Rådmann mener uansett at alternative traseer ikke vil være av samme kvalitet som regulert løype. Andre traseer vil også berøre private grunneiere og dermed tilsvarende grunneierinteresser. Rådmann har vurdert om tiltaket er «meir til gagn enn skade» og er enig i de vurderinger som er gjort av dette spørsmålet i reguleringssaken, og av Fylkesmannen i klagebehandlingen til områdereguleringsplanen (vedlegg 6).

***********

Rådmann viser til saksutredningen ovenfor og har redegjort for klagene fra Haugset, Adv. Eggen og Adv. Andersskog.

Rådmann kan ikke se at klagene inneholder nye momenter/opplysninger som tilsier at Kommunestyret sitt vedtak i K-sak 16/142 er ugyldig og må omgjøres. Det anbefales at klagesaken oversendes Fylkesmannen for endelig avgjørelse.

Rådmannens tilråding

Saksdokumenter forelå som nevnt saksinnledningen:

Det har ikke fremkommet nye opplysninger i klagen som gir grunnlag for å omgjøre vedtak i Oppdal Kommunestyre i sak 16/142 den 14.12.2016.

Saken oversendes til Fylkesmannen for endelig avgjørelse