Denne påska skal sogneprest Arne Aspeland dele kirke og feire høytidsgudstjeneste sammen med biskopen i Nidaros. Biskop Tor Singsaas har søkt om avskjed i nåde, han fratrer til sommeren og den siste påskegudstjenesten som biskop har han uttrykt ønske om å holde i Oppdal; i Marit på Vang.

Den litt mer folkelige biskopen og den konservative sognepresten. De er slett ikke enig om alt de to, og det er nok Arne prest som har fått mest pepper fordi han etter eget sigende er så bibeltro.

Ikke på Facebook

Aspeland har måttet tåle både leserinnlegg og harske Facebook-kommentarer. Han leser lokalavisa forteller han, men Facebook-kommentarene har han ikke sett. Han er nemlig ikke på sosiale medier.

- Ja, sånn sett er jeg vel glad jeg ikke er på Facebook. Ikke for det, jeg må vel snart logge meg på, det er jo en fin måte å holde kontakt med familien, og i dag skjer all sånn kommunikasjon via kona, avslører Arne Aspeland, og ser bittelitt forlegen ut; det er greit nok å ha et konservativt bibelsyn, men han liker å følge med i tiden.

Aspeland er en mann med meningers mot, og han har flere ganger tatt til tastaturet når for eksempel Opdalingen har satt noe på trykk som sognepresten mener er feil. Ved et tilfelle mer enn insinuerte han at redaktøren ikke trodde sognepresten kunne ha to tanker i hodet samtidig. Da var det en lederartikkel som ikke falt i smak.

Spent på intervju

Når det er den samme redaktøren som så ber om en avtale for intervju, ønsker Aspeland likevel velkommen, om enn helt tydelig spent til hva som kan komme til å ende på trykk. Nei, han er ikke bekymret for egne meninger, men de skal nå helst komme korrektur på trykk; en berettighet betenkelighet sognepresten deler med de fleste som stiller opp for avisen.

Intervjuet finner sted på sogneprestens kontor, et heller spartansk hovedkvarter for den åndelige ledelse i bygden, og det meste av papirer og dokumenter synes å være ryddig og systematisk plassert rundt omkring.

Så viser det seg altså likevel at når han skal finne fram arket med den nye liturgien så kan han rett og slett ikke finne det i farten. Det er riktignok en liturgi Aspeland har lite til overs for, men det slår oss at det er nok mer det at han er et øyeblikk distré enn at han har kastet papirene i søpla eller noe sånt, som gjør at han ikke finner dem.

Gud skifter mening

Et kort intervju med en travel sogneprest blir til en lengre samtale. Spørsmålene blir ikke likefrem besvart, de blir ofte like mye debattert. Og det kan faktisk synes som om han setter pris på at det stilles spørsmål; ved kirkens nye rolle, ved sogneprestens oppgaver og ved hans egne valg.

Ja, og så forteller han om en Gud som faktisk skifter mening . Som da Jesus møtte ei kvinne som ba om hjelp for dattera si. Jesus ville først bare gå videre. Men kvinna trygla og ba, og Jesus ombestemte seg og helbredet dattera. Dette var faktisk teksten nå en søndag i fastetida. Gud er en treenig Gud; Fader, Sønn og Hellig ånd, en Gud med en indre relasjon av kjærlighet. Om det er vanskelig å få dette til å gå opp logisk, at tre kan være en, kan vi likevel be og håpe på Guds nåde og kjærlighet, forklarer presten.

- Men, dersom Gud kan skifte mening, kan ikke soknepresten også gjøre det?

- Jeg tenker vi er forpliktet på Guds mening og gode vilje. Vi kan ikke endre på Guds mening, men skal holde oss til det han har åpenbart for oss i Bibelen. Han sitter på fasiten. Likevel er ikke alt i Bibelen forpliktende for oss i dag, men det Jesus har sagt og bekreftet står fast. Mange ting i Det gamle testamentet er ikke bindende i dag; vi gjør som kjent ikke våre nabofolk til slaver eller har dødsstraff for utroskap.

- For oss som lutherske kristne holder vi oss først og fremst til Det nye testamentet. Det er også her jeg finner grunnlag for og svar i min kristne tro. Vi må lese bibelen ut fra den tiden vil lever i, samtidig som vi kan finne svar på spørsmål som vi stiller oss i dagens samfunn, forteller presten.

Holder fast ved overbevisning

Om han klarer å ha to tanker i hodet samtidig, så er det likevel en del tanker han har tenkt nøye gjennom, og som han holder fast ved. Som at han reserverer seg mot å vie to av samme kjønn.

- Det er ting i bibelen som er helt elementære og som jeg mener ikke lar seg rokke ved. Gud har skapt mann og kvinne for at det skal være de to, det er jeg veldig trygg på og det står jeg for.

Sier Arne prest og avslører at han egentlig er lei seg for at akkurat dette spørsmålet har vært med å splitte kirken. Han mener det er større ting som det hadde vært viktigere å kjempe for, og at tålmodighet og romslighet underveis, kanskje fra begge sider, hadde kunne ført til et annet resultat. Samtidig er han likevel glad for at man har kommet fram til en enighet om at begge syn på saken skal aksepteres og respekteres. Det er tross alt viktig for Aspeland at kirken skal romme flest mulig.

Alle er velkomne

Derfor blir også påstander om at den konservative presten ikke døper barn av foreldre som ikke er gift også grunnløse. Ja, for fra kristendomsfaget så husker vi jo vagt noe om at Jesus sa at de små barn skulle komme til ham?

- Ja, alle er velkommen til å bli en del av kirken gjennom dåpen, ingen vises bort. Men det er også naturlig for meg å ønske foreldre hjertelig velkommen tilbake om de ønsker å gifte seg, sier Arne prest og smiler.

Han har litt vanskeligere for sånn uten videre å vie skilte. Ikke fordi han ikke unner et par lykke, men å bryte ut av et ekteskap sånn uten videre fordi man er blitt forelsket i en annen, mener han blir feil.

Det er tross alt to i et ekteskap, og ingen har sagt at et ekteskap er en enkel utfordring. Og så var det dette med troen da; «det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille»; det er noe prinsipielt ved en gang å ha blitt ett under slike forutsetninger – det er rett og slett ikke forpliktelser som man uten videre løper fra.

Ulykkelig kjærlighet

Den norske kirke har de siste årene vært inne i en heftig utvikling; i alle fall om man ser bakover i historien. Samfunnet endrer seg stadig raskere og kirken, enn så konservativ den synes å være eller ønsker å være, må endre seg med samfunnet rundt seg.

Aspeland forteller at han føler en slags ulykkelig kjærlighet til kirken. Den teologiske utviklingen gjør at han ikke alltid føler seg helt hjemme. Samtidig kjenner han sterkt på at han er satt til å utføre en tjeneste, å forkynne Guds ord blant oss mennesker.

- Med mine gode og mindre gode sider er det min oppgave å forkynne Guds ord og budskapet om hans kjærlighet. Og jeg kommer alltid til å si det jeg mener og stå for det jeg tror på. Ellers blir det jo litt slik at den som tier samtykker, og det kan jeg ikke leve med, forteller sognepresten.

- Det er aldri for sent å vende seg til Gud, sier han, og forteller at Dantes fremstilling av helvete ikke akkurat er slik sognepresten ser for seg alternativet til himmelriket. Men fortapelsen, det å miste den evige frelsen, burde være alvorlig nok til å søke frelse hos Gud, mener Aspeland.

Mer en en hobby

- For hva er det egentlig å være frelst, spør han. - Ordet har liksom mistet litt av sitt innhold. Folk kan jo være jazzfrelst, fotballfrelst, vi sier det når noen er kjempeinteressert i noe, men det å være frelst er jo noe mye mer enn en hobby, mener presten.

Selv med sitt sterke kristne engasjement så er ikke Aspeland så opptatt av frelsen som et "opplevelseskick", som han selv kaller det. Det at Den hellige ånd bryter inn i livet og frelsen blir dagen da alt snudde kan nok funke for noen, men for Arne prest så har det vokst fram helt fra barndommen av. Han beskriver seg selv som en hverdagskristen.

Han tror ikke på noe quick-fix, og selv om han forfekter en Gud som lar seg påvirke av våre bønner, så tror han ikke på snarveier, men mer på sånn litt etter litt. Konservativ kristen som han er så innrømmer likevel han at ikke følger "boka" til punkt og prikke. Soknepresten faster for eksempel ikke i tida nå før påske, han kjører i stedet en "faste light".

- I fastetiden lar jeg ikke være å spise, men jeg forsaker heller noe som jeg setter pris på. For meg har det blitt til at jeg ikke drikker kaffe i fastetiden. Jeg kommer kanskje ikke så mye nærmere Gud av det, men det får meg til å reflektere og kjenne på savnet. Jeg tror det er viktig at vi av og til stopper opp og kjenner på hvem vi er og hva vi vil, gjerne også vårt forhold til Gud, forklarer Aspeland.