Vi nærmer oss en stortingsvalg der vi vet at partiene kommer til å gå løs på hverandre ved å fortelle oss om alt det gale de andre har gjort og hvor ille det står til med tingenes tilstand her i landet.

Sannheten er at vi bor i et av verdens rikeste land, vi har et helsesystem, trygde- og sosialsystem, et demokrati og et arbeidsliv som er blant – igjen – verdens beste. Det er nok garantert ett og annet som kunne ha vært gjort bedre, og det er helt sikkert mennesker som er i livssituasjoner som ikke er optimale, enkelte har det både tøft og fælt, men de aller fleste av oss har det også bra.

"Mye vil ha mer," er det noe som heter, og det kan virke som vi ikke kan få nok av rikdom, velferd og fordeler. Hvor ble det av takknemligheten for det vi allerede har?

Ikke det at vi skal sette oss ned og ikke se oppover og framover, det er selvsagt greit å ha en plan for karrieren og tanker, planer og visjoner er det som driver oss til å få det bedre på flere plan, ikke bare det materielle.

Men det er kanskje på det mentale vi burde ta en fot i bakken og gjøre opp en status på hva vi egentlig har; venner, familie, et hjem, god helse, kanskje en partner, fri skolegang, en jobb, retten til gratis hjelp om vi blir syke, stemmerett, ytringsfrihet, allmannarett i naturen ... Ok, så er det ikke alle som har alt, men det burde gjøre oss som har det ekstra takknemlig for det vi har.

Og det er heller ikke snakk om å stå med hatten i hånda og med bøyd hode ta imot det man får. Vi lever i et samfunn der vi både har rettigheter og plikter – vi må bare ikke glemme at det skal være en balanse mellom de to.

Og skulle det være slik at alt ikke er på stell, så er det faktisk også en mulighet å gjøre noe med det.

Uten å bli helt "alternativ" så kunne det kanskje være en lett sommerøvelse å tenke gjennom for eksempel i løpet av en uke, hver morgen å liste opp tre nye ting man er takknemlig for. Dette er selvsagt ingen fasitløsning for alle, men vi har en mistanke om at det ikke skal være så vanskelig for de aller fleste – og da har vi det jo ikke så aller verst likevel – uansett hva politikerne prøver å innbille oss for å få våre stemmer.