Hvis jeg som eier av en gård og dermed er bedriftseier, i det hele tatt vurder å kjøpe meg en lekker Fendt-traktor til en million eller to, når jeg ikke en gang har råd til en Zetor til en brøkdel av prisen, så har jeg ikke livets rett som næringsdrivende. Det er mye en kan ha lyst på. Jeg kunne tenkt meg nytt og lettvint fjøs med full mekanisering. Det hadde vært medisin for helsa mi det. Jeg kunne også tenkt meg en godt utstyrt redskapspark, og et hus til å sette dem i, men jeg har ikke råd.

I stedet må jeg ta til takke med et nesten 40 år gammelt fjøs. Jeg bruker trillebår når jeg gir dyra mat, i stedet for noe som går på skinner i taket og jeg kunne trykket på et par knapper, for å få jobben gjort. Jeg har gamle traktorer og en plog fra tidenes morgen. Slåmaskina mi takket for seg for over 10 år siden, og siden har jeg funnet ut at å leie på innhøstinga er mer økonomisk, enn å investere i nytt utstyr selv. Jeg har ansvaret for å holde liv i gården min. Få det til å svare seg økonomisk og sitte igjen med ei inntekt til meg selv.

Rennebu kommune er faktisk i omtrent samme situasjon som meg. De har også dårlig råd! Forskjellen er at de ikke forstår alvoret og tar økonomisk ansvar. Jeg som bonde, hadde vært konkurs for lenge siden, om jeg hadde gjort som kommunen. Ellers i samfunnet må det spares når noe går dårlig økonomisk. Man la ned to skoler for å spare; noe som jeg godt kunne forstått om politikken på det økonomiske området var konsekvent. Tilrettelegging for å ta i mot alle ungene, kostet en god del og dette er jo forståelig som en engangssum. Men om det var slik at om man hadde kjørt med tre skoler i et par år til, så hadde skolen på Berkåk vært stor nok til å ta imot alle sammen, så kan man jo lure litt på om det var så lurt. Kanskje man kunne spart en god slump, med å vente et par år? Hvorfor hastet det slik?

Kostnadssprekken i restaureringen av Rennebu-hallen, var også tung å svelge. Om jeg som bonde hadde gjort en så dårlig jobb, så hadde gården min blitt solgt på tvangsauksjon. Noen millioner her og noen millioner der; det blir penger av slikt. Penger som burde vært brukt på innbyggerne. I stedet søles de bort, uten at noen blir stilt til ansvar. Det er typisk for det offentlige, men det rammer oss alle sammen og spesielt svake grupper.

Og så kommer jeg til selve rosinen i pølsa; Sande-tomta. En meget provoserende investering i kjølvannet av skolenedleggelsene. En skikkelig sump ala arealet Coop-Extra ble bygget på. Om jeg ikke har råd til å investere i jord eller hva det måtte være, så kan jeg kort og godt ikke gjøre det. Men Rennebu kommune innser visst ikke at de snart havner på TVen i Luksusfellen. Kort og godt bruker man ikke millioner på myr, når man ikke har penger til det.

Nå har formannskapet gått inn for det dyreste alternativet når det gjelder bygging av nytt sykehjem. Det er klart at dyrest er best, så fremt man har råd til det. Og jeg regner med vi må føye til noen titalls millioner i tillegg, for kostnadssprekk er vi jo godt kjent med. Jeg regner med kommunestyret går for det dyreste, men tenkes det noen gang helhetlig? Hva gjør vi med et flott sykehjem, om vi ikke får råd til å drive det? Hva gjør vi om investeringen torpederer alt annet i kommunen? Man har ikke stort mer det går an å spare på på enkelte områder. Når man sitter igjen med en skole, så er det ikke flere man kan legge ned. Veiene kan man ikke spare særlig mye på heller, siden de knapt vedlikeholdes. I høst ble det lagt en spade eller to med grus i hvert hull, før vinteren kom. Og da hadde skogsmaskiner og et utall vogntoglass med tømmer satt sine spor i flere måneder.

For meg ser det ut som man tyner ut kroner, uten å gi noe igjen. For å få inntekter, så må det legges til rette for det. Forleden dag snakket jeg med Ola ordfører, og han trakk fram brua over Orkla nærmest som en gave til Innset. Det var jeg ikke helt enig i, for vil kommunen ha inntekter fra Innset vest, så må det være farbar vei. Man hadde ikke fått inntekter fra skogsdrift, grus, landbruk og alt det andre som generer inntekter til kommunen uten den brua, som kommunen betalte en del av. Man får ingenting gratis. Faktisk hadde man kanskje slitt med å reparere naturskadene ved kraftmagasinet i Innerdalen også, uten en farbar vei. Det er enkelte ting man ikke kan spare på.

Når det nå snakkes om å øke eiendomsskatten, så er heller ikke det noe langsiktig og enkel løsning. Hvor mange bryr seg om å ha hytte i Rennebu eller flytte hit, hvis eiendomsskatten her er mye høyere enn i alternative kommuner? Hvor mange vil bo her, om tjenestetilbudet blir dårligere? Man kan ønske seg tilbake til gamle gode dager, hvor Rennebu var søkkrike og slapp å snu på hver krone, men den tida er forbi. Vi ødslet med penger, som kunne vært gode og hatt nå.

Jeg anser mulighetene Rennebu har til å forbli en selvstendig kommune, som nærmest lik null. Med den manglende økonomistyringen vi har sett, så har man bevist at den jobben klarer man ikke og hanskes med. Skuta er i ferd med å synke med mann og mus. Man må bare innse at vi er for små alene, og at det må spares både her og der. Det er klart det er kostbart når mange små kommuner har hver sin administrasjon og hver sine tjenester. I landbruket rasjonaliseres det bort rundt 1000 bønder pr år. Det er nok på høy tid at det samme skjer i offentlig sektor, når pengesekken blir mer og mer slunken.