En brutal og rørende opplevelse

Poppes filmatisering av dagen som rystet en hel nasjon setter fokuset på riktig sted, vekk fra gjerningsmannen.

  Foto: Agnete Brun

5

Kultur

Syv år har gått siden terrorangrepene på Utøya og Oslo. Syv år siden 77 mennesker mistet livet, og et land samlet seg i sorgen. Det har vært krangler om minnesmarkeringer for tragedien, og nå er også hendelsene på den tragiske dagen blitt filmatisert. Diskusjonen om filmen er berettiget eller ei vil nok absolutt fortsette, men Erik Poppe har laget et rystende stykke film som er langt i fra lett å se på.

Noe av det som imponerte meg mest med filmen, er hvordan Poppe valgte å filme den. Kamerabruken er hektisk, og det er som om kameraet blir en av karakterene i filmen, alltid tittene over en bakketopp i tilfellet drapsmannen er der. Bruk av et ustødig kamera som rister mye er noe jeg til vanlig sterkt misliker, men om det er en film hvor jeg føler bruken av det er ikke bare berettiget, men hvor det passer godt inn, er det her.

Kamerabruken gjør virkelig at filmen klarer å videreføre følelsen av panikk som karakterene føler i filmen. I tillegg til at dette er filmen faktisk filmet på en måte som får det til å se ut som hele filmen er en eneste scene, med null kutt i mellom. Hvert minutt terroren foregikk er blitt et minutt film, og seeren blir medpassasjer til det 72 minutter lange helvetet.

Noe jeg også har massiv respekt for er hvordan filmen velger å ikke fokusere på gjerningsmannen. Dette er en film som fokuserer på ofrene, på de vanlige ungdommene som befant seg på øya og hvor mange av dem ikke kom seg gjennom det i live. «Utøya, 22. juli» er en sterk film, og jeg skal innrømme at den klarte å ryste meg gjentatte ganger. Skuddene er høye, teamet bak lyden i filmen fortjener skryt for akkurat det aspektet, og panikken som følger føles ekte.

Vi ser ungdommer bli skutt og drept, og samtidig desperate mennesker på jakt etter familiemedlemmer og venner. Og for det aller meste lykkes også filmen i å få meg til å føle noe, helt opp til et punkt hvor det nesten blir litt mye. Filmen er fortsatt hektisk, men effekten det hadde på meg ble mindre ettersom filmen nærmet seg slutten.

For på et punkt begynner man å tenke på om denne filmen virkelig er nødvendig. Vi ser all lidelsen, all smerten som noen faktisk måtte gjennomgå for snart sju år siden. Det føles bare ikke helt riktig, det tok meg noe ut av filmen, og det sier jeg som en person som virkelig likte den. Jeg sitter og ser på et effektivt stykke film, men som likevel er en filmatisering av virkelige personers død og lidelse, og noe av det føles bare ikke helt riktig.  

«Utøya 22. juli» er en brutal og til tider traumatisk film som virkelig rørte meg. Bare kameraarbeidet i seg selv er ufattelig imponerende, effekten det har på resten av filmopplevelsen er kritisk for hvordan filmen oppfattes. Karakterene i filmen føles ekte, og det samme gjør terroren og panikken. Jeg er fremdeles ikke helt sikker på om filmen er hundre prosent nødvendig, men «Utøya 22. juli» er fortsatt en film som setter fokuset der det burde være, menneskene.

Terningkast 5