Et desperat forsøk på å tjene inn penger

En dårlig skrekkfilm som treffer så å si alle klisjeene.

2

Kultur

Det er noe spesielt med skrekkfilmer, hvordan de kan få deg til å sitte med hånda nesten foran øynene, med gåsehud og et hjerte som dunker i panikk, bare på grunn av hva det er som foregår på filmen foran deg.

Skrekkfilmer har faktisk et veldig stort potensial til å la seerne få føle litt redsel, og da er det jo litt skuffende at så mange av dem av ikke er mer enn desperate forsøk på å tjene inn penger, ettersom det å lage en enkel skrekkfilm koster såpass lite.

For ja, «The Strangers: Prey at Night» er nettopp en slik type film, ikke er den skummel, ikke er den særlig velspilt, ikke gang regien er av det helt kompetente slaget.

Familie i hardt vær

«The Strangers: Prey at Night» er en oppfølger til filmen «The Strangers» fra 2008, noe jeg faktisk ikke var klar over før etter jeg så filmen, ettersom jeg ikke har sett «The Strangers», bare så det er sagt. Ikke at kontinuitet er et av filmens største problemer uansett, og det er nok av dem å ta fra. Så filmen handler om en familie som drar for å besøke tanten og onkelen deres i en trailerpark, bare for å finne ut at de har blitt brutalt drept av noen mystiske personer med masker som vandrer rundt trailerparken.

Kanskje ikke helt overraskende er familien nå det nye målet til disse morderne, og resten av filmen er en lite original slasher-film hvor våre skumle maskerte mordere får jage rundt på de irriterende karakterene jeg egentlig ikke brydde meg om uansett.

For det er så innmari irriterende at om du har sett én skrekkfilm, så ja, da har du nesten sett alle. En familie eller vennegjeng drar til hytte eller hus langt unna annet folk, før de desperat prøver å unngå å bli slakta i halvannen time. For tretti år siden begynte dette å bli oppbrukt, er det rart man er lei nå?

Det hjelper jo heller ikke noe særlig når karakterene er såpass kjedelige som de er. Ja, det er noe familiedrama lagt inn som et desperat forsøk på å gjøre karakterene våre mer interessante, men det er gjennomført på en såpass lat måte at det bidrar ikke særlig positivt til opplevelsen. I tillegg følte jeg heller ikke at hovedkarakteren, den rebelske jenta Kinsey, ble særlig bra spilt av Bailee Madison. Resten av skuespillerne er helt ok på sitt aller beste.

Mye som ikke fungerer

Filmens forsøk på å være skummel er heller ikke stort å skryte av. Vi har høye lyder som ofte kommer uten varsel, glass som knuser og den slags, for det er jo fryktelig skummelt. I tillegg inneholder filmen flere tilfeldige scener hvor kameraet bare plutselig zoomer inn på objekter for å sette stemningen. Ja, denne postkassen ser ikke særlig koselig ut, men jeg blir ikke mer skremt av at kameraet zoomer inn på den i fem sekunder, uten at denne postkassen i hele tatt er relevant for filmens videre løp.

I noen tilfeller tar også kameraet og zoomer dramatisk inn på ansiktet til karakterene våre i hektiske øyeblikk, og det ble faktisk litt distraherende. Det skal sies at lyset i filmen faktisk ser veldig bra ut, selv om det bare er et lag med tåke over alt, det er vel det eneste i filmen som på noen måte lykkes i å sette noe form for skummel stemning. Selv om jeg også skal innrømme at ti minutter mot slutten av filmen faktisk er ganske kule, mye på grunn av bra kreativ bruk av lyd og lys, men der slutter også komplimentene.

Det er vanskelig å si at noe skuffer når du ikke hadde noen forhåpninger til det i utgangspunktet, men i dette tilfellet frister det fortsatt å si det. «The Strangers: Prey at Night» har et par kule øyeblikk, men gjør ellers ingenting for å skille seg ut fra sikkert hundrevis av skrekkfilmer med så å si samme plott. Når filmen heller ikke er skummel, interessant eller særlig bra spilt, sitter vi ikke igjen med mye.

Terningkast 2