For tredje året på rad får vi faktisk en ny Star Wars film på kino, noe som for en gigantisk fan av serien burde være en begivenhet i seg selv.
Men i år er faktisk første gangen jeg har gått inn i en kinosal for å se en rykende fersk Star Wars film uten noen særlig store forhåpninger.
Harrison Ford som Han Solo er en av de mest ikoniske skuespiller-karakter kombinasjonene noensinne, og jeg så virkelig ikke vitsen i å lage en forløper som fokuserte på karakterens tidligere eventyr. Etter å ha sett filmen kan jeg meddele at det gjør jeg fortsatt ikke, for mens det er lite med «Solo» som er direkte dårlig, er det langt i fra den mest interessante filmen i dette universet.
Vent, dette er ikke Harisson Ford
Vi møter Han Solo en del år tidligere enn da vi først ble kjent med han i «A New Hope», denne gangen spilt av Alden Ehrenreich og mens han befinner seg på den lite trivelige planeten Corellia.
I et forsøk på komme seg vekk fra planeten blir han adskilt fra kjæresten hans, Qi’ra (Emilia Clarke), og han sverger på at han en gang i framtiden skal komme tilbake å hente henne. Han klarer dermed å blande seg inn i litt av hvert, blant annen en gjeng kriminelle ledet av en mann med navn Becket (Woody Harrelson). I løpet av filmen får vi også se hvordan han først møter Chewbacca, og mye mer av det vi kanskje ikke visste om galaksen favorittsmugler. Men trengte vi virkelig vite alt dette?
Det er visse ting man kan forvente av en Star Wars film, også når det kommer til de av noe lavere kvalitet. Som alltid er de visuelle aspektene av filmen solide, med detaljerte spesialeffekter og et unikt karakterdesign.
Musikken er en redigert versjon av John Williams udødelige lydspor, og igjen fungerer det godt i bakgrunnen mens Han Solo og kompani er ute på eventyr. Problemet er bare at vi har sett alt dette før, og gjort bedre etter min mening.
Han Solo gjør alt det han senere sa han gjorde
For mens «Solo: A Star Wars Story» er en kompetent lagd film, med mange positive ting det går an å si om den, klarer den ikke å rettferdiggjøre sin egen eksistens. Det å lage en egen film basert på linjer fra den originale trilogien som hvordan Han klarte Kessel-runden på under 12 parsecs, eller hvordan han vant Millenium Falcon fra Lando i et slag Sabaac, er ikke en god ide bare fordi det bidrar til å gjøre den mystiske bakgrunnshistorien til karakteren mindre fascinerende.
I tillegg bidrar det også til å gjøre selve filmen svært forutsigbar, siden vi allerede vet flere av plottets viktigste elementer. Filmen har sine overraskelser, men når de kommer er vi for nære avslutningen til at det spiller noe særlig rolle.
Så hva er det «Solo: A Star Wars Story» gjør rett? For det første opprettholder filmen et stødig tempo som aldri gjorde at jeg kjedet meg i løpet av filmen. Filmen har noen gode actionscener, som igjen er støttet av filmens gode effekter. Vi får se mer av et fascinerende univers, med kriker og kroker vi aldri har sett tidligere. Karakterene i filmen er også greie, med Donald Glovers Lando Calrissian som filmens beste prestasjon, mye på grunn av Glovers karisma i rollen. Alden Ehrenreich selv er faktisk også ganske god i rollen, det må sies, men han er bare ikke Harrison Ford.
«Solo: A Star Wars Story» er en underholdende, velvisualisert film i Star Wars universet, men med en historie som er forutsigbar og dessverre ikke måler seg med Han Solos rykte. Karakterene har sine høydepunkter, og Ehrenreich som Han Solo er faktisk ikke så verst selv.
Det sies ofte at en film er laget for fansen, men i denne filmens tilfelle tror jeg faktisk den kan være motsatt. For visse historier er bedre ufortalt, og som Star Wars fan synes jeg dette er en av dem.
Terningkast 4