Denne uken har vi i Opdalingen skrevet om dugnadsinnsatsen til ivrige syklister som har frest opp sykkelløyper i naturen rundt Oppdal, og reaksjonene har ikke latt vente på seg. Det er en av de sakene som har blitt mest lest i nettavisen og det kommenteres på sosiale medier.
Dette er ikke et innlegg for eller i mot motorisert ferdsel i naturen, men tanker rundt dette med å behandle likt.
Mange poengterer at mens det er vanskelig å få kjøre med snøscooter på vinters tid, så er det tydeligvis ikke så vanskelig å få frese opp busker og kratt med en jordfreser slik at det skal bli enklere og lettere å komme seg fram med sykkel i terrenget.
Dette gjør Oppdal mer aktuell for sykkelturister og det gjør det lettere for oss andre å komme oss ut i naturen på sykkel. Samtidig så er det vanskelig og noen ganger umulig å få kjøre rekreasjonsturer i naturen med snøscooter.
Jo, den bråker og den forstyrrer kanskje stillheten i fjellet, men det gjør jordfresere også. Og mens jordfreserne setter varige merker i naturen, så forsvinner scootersporene når snøen smelter. I alle fall om de som kjører scooter tar ansvar og kjører som folk.
Det blir litt feil når det er greit å freske opp jordmonnet fordi folk skal få sykle fritt i naturen, mens folk som har setre og hytter ikke får bringe fram mat og utstyr, eller unger og eldre som ville hatt godt av en tur i fjellet på snøscootere.
Her skulle vi ønske at det ble utøvd et mer folkelig skjønn der vi som bor og virker i fjellheimen kan få bruke snøscooteren i alle fall til nytte og glede, og så får de som heller vil stå for villmannskjøring gjøre det andre steder. Jordfreser eller snøscooter - her må vi se alle under ett og behandle alle likt - gjerne med litt sunt bondevett i bunn.
