Jeg fikk en støkk i meg da jeg leste Opdalingen på nett mandag kveld, først ble jeg lettet over at kirkemøtet gjorde som det ble bedt om av sine medlemmer sist valg.

Endelig kan homofile og lesbiske gifte seg i kirken. Hakesleppet kom når jeg så hva soknepresten for Oppdal mente om vedtaket. Du følte sorg.

Jeg håper for din guds skyld at du ble feilsitert på det groveste, og sender inn en rettelse til avisen.

Sorg er nemlig et sterkt ord, som du som prest har et spesielt forhold til. Mennesker kommer til deg for å takle sorgen, for å finne mening i vanskelige tider.

«Men størst blant dem er … sorgen?»

Man føler ikke sorg når mennesker som i århundrer har blitt diskriminert, forfulgt, til og med drept for sin legning - endelig blir respektert og likestilt. Selv i dag blir homofile og lesbiske drept i sterkt religiøse land, kristne og muslimer. Homofili er i dag ulovlig i vel over 70 land. Da er det lov å føle sorg, selv når man er konservativ prest i Norge.

Vi kan selvfølgelig diskutere teologien her, du er prest og kan mye om dette. Men dette kan også Den Norske Kirkes medlemmer ufattelig mye om. De lever sine egne liv, og har unike forhold til kirken, til sin Gud og til sin prest.

Mange norske kristne følte mandag at de endelig fikk en stemme i kirken, en stemme som talte for dem. En gruppe i det norske samfunnet ikke har hatt en stemme, men bedt om å holde kjeft.

Hvilket samfunn ønsker vi å være? Et samfunn som føler sorg over at andre grupper i samfunnet blir respektert, eller et samfunn som gleder seg over mangfoldet, og ser det som en styrke?

Jeg stemmer på det siste, mangfold er vår styrke.

Det skal ikke herske noen tvil over hvor Venstre står i denne saken. Vi feirer mangfoldet og står for retten til likebehandling uansett legning.