I konferanseprogrammet heter det at motivet for konferansen er å ”skape stolthet over arbeidet og bli inspirert til videre satsing. En vil gjøre opp status og se framover – hvor går veien videre?

Hvem sine erfaringer skal en bygge videre på? Hvordan skal en prioritere  for å få en bærekraftig videreutvikling, mer til administrasjon eller til infrastruktur? Og hvem er det som skal inspirere hvem?

I de 20 år vi har tatt i mot noen tusen pilegrimer på Heverstølen, er det først og fremst pilegrimene - reflekterte mennesker med sine ulike livshistorier som har inspirert oss til å holde våre dører åpne. Skal jeg trekke fram et enkelt menneske, så har pilegrimsprest Bernd Lohse fra Hamburg vært den største inspirasjonskilden. Han har også vært den sterkeste pådriver for å videreutvikle pilegrimsleden. Uten hans engasjement med å gjøre pilegrimsleden kjent i Tyskland/Europa hadde det vært langt mellom pilegrimene på Gamle Kongevei. Lohse har gått leden et titalls ganger og sett utfordringer og kvaliteter.   Han kunne utvilsomt ha tilført inspirasjon og kommet med konstruktive tiltak for videreutvikling. Men – ble han invitert til 20års feiring?

Respekten for det religiøse engasjementet, sett i en kulturhistorisk sammenheng, har gjort meg ydmyk. Kirkeledere/medmennesker fra ulike deler av verden har funnet et fellesskap. Et felles engasjement også ”for vår sårbare jord”/klimasituasjonen. Dette skaper framtidstro.

Med bakgrunn i denne inspirasjon og forståelse skrev jeg, på oppfordring fra Riksantikvaren og med støtte fra Innovasjon Norge, forstudiet/rapporten ”Fra Dovrefjell til Nidarosdomen. Fra kirke til kirke. En kulturhistorisk vandring i mangfoldig natur og levende kulturlandskap”. Rapporten lister opp viktige problemstillinger og tiltak som kan videreutvikle pilegrimsleden. Men – forstudiet ble lite diskutert og lagt til side. Lite har skjedd i ettertid. Manglende interesse og/eller gjennomføringsevne av videreutviklende tiltak langs leden kan være en god beskrivelse av situasjonen.

For meg er ikke antall pilegrimer vesentlig. At antallet vandrere er lavt fører til lite trengsel ved overnattingssteder og opplevelse av stillhet under vandring. Det er kvaliteter som gjør pilegrimsvandring i Norge attraktivt. Dette uttaler pilegrimsgjester enstemmig. Denne erkjennelsen får en bare i møte med pilegrimene.

Rapporten påpekte nødvendigheten av å se på organisering og ledelse av leden. Det har vært en ”topptung” ledelse. Dette har ført til liten innflytelse fra pilegrimer og de som ivaretar pilegrimene under sin  vandring. Man får en opplevelse av en ”ovenfra og ned -kultur” som sannsynligvis har hindret en god videreutvikling. En kunne ha forventet klarere initiativ til videreutvikling langs leden fra Riksantikvaren gjennom disse 20 årene. Så får en håpe at nytt lederskap, Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider vil vise større gjennomføringsevne.

Kulturminister Hellelands utspill i sommer må sees på som positivt. Å bruke midler på infrastrukturen bør prioriteres. En revurdering av organisasjonens oppbygging vil være nødvendig. Helleland har erfaring og skal ha all ros for sist engasjement for å rydde opp i idrettens lederskap.

Hellelands visjon om 50 000 vandrere må sees i lys av pilegrimsledelsen avhengighet av offentlige tilskudd. Strategien har helt fra starten av prosjektet vært og ”blåse opp” forventninger og muligheter for å underbygge økte økonomiske tilskudd. Prominente personer innen politikk og kulturliv har stilt opp med støttende uttalelser og vært med på vandringer i inn- og utland. Har dette vært ”kulturelitens drøm”?

Pilegrimsleden har et utviklingspotensial. Pilegrimsvandringen har kvaliteter som er viktig å ta vare på i vår overfladiske materialistiske verden. En verdidebatt er viktig også i denne sammenheng. Vårt Land tok opp verdidebatten i sammenheng med pilegrimsbegrepet i sommer. Det skurrer når noen mener at markedskrefter og kommersielle turistbyråer skal styre veien videre.

En 20-års feiring bør inneholde en verdidebatt der også fotfolket langs pilegrimsleden får komme til orde.