Vi går inn i et nytt år med håp for framtida. Håp for vårt eget liv og for våre nærmeste. En samlet verdensbefolkning har håp om fred og rettferdighet, samt håp om at klimautfordringene skal komme under kontroll.

Klimaproblemer har bygd seg opp som resultat av for høyt forbruk av ikke fornybare ressurser og menneskelig virksomhet som forurenser naturen og vår atomsfære.

Hvordan få kontroll på klimaproblemene? Løsningen er enkel, men vanskelig å oppfylle: Vi må redusere vårt forbruk av ressurser som forurenser!

Vi har etter hvert forstått at vår levemåte har skjebnesvangre konsekvenser for natur og menneske og dermed for alt liv på jorda.

Engasjement for naturen er også et engasjement for økt rettferdighet:

Vår vestlige levemåte rammer særlig den fattige delen av jordens befolkning, urbefolkning og generasjoner som kommer etter oss.

Stetinderklæringen.

Historien forteller oss at det var enkeltindivider som så konflikten mellom natur og menneske på et tidlig tidspunkt og engasjerte seg. Professor Olav Gjærevoll, - vår første Miljøvernminister, var en bauta for det klassiske naturvernet.

Professor Arne Næss, Sigmund Kvaløy Setreng og en mindre krets sitt engasjement for en øko-filosofisk verdiforankring skapte en internasjonal forståelse for menneskeskapte klimaproblemer. Mardølaaksjonen i 1970 ble på mange måter det første vendepunktet. Grupper i mange land engasjerte seg for å skape en forståelse for en truende klimasituasjon i framtida.

I Norge var det et sterkt engasjement for miljøet på 70-tallet. Så kom oljealderen og med den grådigheten. Å kunne vise et høyt materielt forbruk ble nærmest et mål og en tro på at dette var det gode liv. På tross av økt forståelse roper vi fortsatt etter økonomisk vekst. Vekst basert på forbruk av ressurser som øker klimaproblemene.

Alternativet er å skape vekst og utvikling basert på fornybare ressurser, på ”grønne” verdier og opplevelser. Livskvalitet er først og fremst opplevelse av gode relasjoner til familie, venner, naboer og arbeidskollegaer, opplevelse av god helse og være delaktig i et engasjert fellesskap.

Vi som bor i denne fjellregionen har alle muligheter til å lykkes med å bidra til ”det grønne skifte”. Vi lever av ”grønn produksjon” som jordbruk, skogbruk og naturopplevelse, - næringer med grunnlag i fornybare naturressurser.

Fritiden er en arena som er effektiv i forhold til holdningsendring og utvikling av verdier. Rennebu og Oppdal har i fellesskap, -gjennom nasjonalparken Næringshage, fått ansvar for å utvikle kriterier for ”grønn hytteutvikling”. Prosjektet er viktig både på nasjonalt og lokalt plan. Rennebu og Oppdal kan bli foregangskommuner i denne sammenheng.

Kommunene skal nå starte opp en nytt arbeid med arealplaner. Det er da viktig å tenke langt fram i tid. Vise at teori kan synliggjøres i handling.

Vi er i utgangspunktet heldige som er omringet av store, vernede naturområder, - attraktive områder for lokalbefolkning og tilreisende. Hytteutvikling må i minst mulig grad redusere naturkvaliteter. Natur – og kulturlandskaper som har stor verdi for landbruket og for naturopplevelse må sikres. Hytteområder må utvikles i sammenheng med eksisterende infrastruktur. Spesielt må vi ta vare på våre seterdaler og hindre hytteutvikling nært opp mot tregrensen og over tregrensen.

Prosjektet kan bygge et framtidsrettet og positivt fellesskap mellom to fjellkommuner som har sterke fellesinteresser som hyttekommuner. Lykkes vi med dette prosjektet og i tillegg får etablert et Innovasjonssenter i regionen, vil det være svært viktig for en positiv framtidsutvikling.

”Det grønne skifte” må baseres på kunnskap, kompetanse, kreativitet og kjærlighet til natur og medmenneske i nåtid og framtid.

Kanskje fortjener engasjementet til Tina Selbæk på vegne av Nasjonalparken Næringshage å bli kåret til ”årets innovatør”?