Nytt år, nye muligheter, nye nederlag og nye seire, for de fleste av oss vil jeg anta.

Det er umulig annet enn å bli påvirka av media, de er nær sagt overalt hele tiden, med mer eller mindre viktige saker å formidle.

Like før jul var jeg på tur hjem fra et møte og hadde radioen på. Midt i sendinga brøt plutselig nyhetsredaksjonen inn med ekstra nyhetssending, så jeg skvatt skikkelig.

Klokka fem minutter på halv to en helt vanlig torsdag – ikke helt innenfor normalen tenkte pessimisten meg, og så for meg både Trump og Kim Jung Un med hånda på knappen som den ene påstår større enn den andre.

Lettelsen var stor da det viste seg at grunnen til det ekstraordinære var at Magnus Carlsen kanskje var i ferd med å bli verdensmester i hurtigsjakk!

Riktignok gjensto tre runder, men nyhetsredaksjonen hadde altså funnet det såpass viktig at det ble laga en egen ekstra sak som gikk over den nasjonale eteren. Snakk om å snyte seg når nesen er borte du…

En vet nesten ikke om en skal le eller bli irritert, men jeg valgte et oppgitt skuldertrekk der jeg satt. Hva i all verden er det som blir signalisert om oss i velferdsbobla vår når sånne uviktige saker fortjener ekstrasending?

Tanken streifer en om at vi kanskje blir små nok på denne lille flekken av jordkloden, selv om det selvfølgelig er trivelig med en verdensmester fra lille Norge, om vedkommende flytter brikker eller føtter i en viss fart.

Nær sagt heldigvis så ble det andre saker å skrive og snakke om nokså fort etterpå, så det ordna seg med stoff i nyhetsredaksjonene rundt om i landet.

Særlig riksmedia har hatt hektiske dager etter at nyheten om at Trond Giske var meldt inn til AP sentralt om klåfingrethet og oppførsel av seksuell karakter.

Mannen var visst kjent, fikk jeg forståelse for, for å være glad i fortrinnsvis yngre damer, og for sin tro på seg sjøl som beleven sjarmør i sine møter med det andre kjønn.

Jeg fikk med meg intervjuet på Dagsrevyen like etter at nyheten var slått ned som en bombe i den politiske verden og i landet for øvrig.

En angrende mann beklaget sin oppførsel, nær sagt selvfølgelig gjorde han det, men likevel må jeg si at jeg reagerte på hvordan han svarte på det han ble konfrontert med.

Det var av en sånn karakter at feministen i meg som min svenske nabo påstår er meget tilstede, virkelig våkna. Helt ordrett svarte han: «Hvis æ har opptrådt på en måte som enkeltmennesker har opplevd som upassende eller ubehagelig, så beklager æ det»

Jeg er et enkeltmenneske, hvis noen klår meg på rumpa eller klyper meg ett annet intimt sted så er det faktisk ubehagelig, det er ikke noe som jeg oppfatter eller har opplevd som ubehagelig. Det er i tillegg upassende og fryktelig unødvendig.

Å legge seg flat i en sånn situasjon krever i min verden at vedkommende faktisk gjør det, helt og holdent. «Jeg har oppført meg dårlig, og det var fryktelig dumt gjort av meg. En sånn oppførsel skal ikke jeg som menneske, politiker, sjef, forbilde eller hva det nå er – ha».

Følerier som hva andre har opplevd meg som har ingenting i en sånn unnskyldning å gjøre. Jeg kan tolke det, og tenke sånn at jeg som enkeltmenneske opplevde det sånn, men at personen som er flere hakk over meg i både stilling og stand, slettes ikke hadde det i tankene da handlingen fant sted.

Da blir hele maktbalansen skeivstilt med en gang etter min mening, og i mine ører er det en hersketeknikk. I bunn og grunn har vi alle sammen, uansett, ansvaret for våre egne handlinger.

Når det er sagt så var det etter min mening absolutt ingen tvil om at det satt en angrende politiker i stolen denne kvelden like før jul. Måtte bare han og alle andre ta lærdom av det.

Heksejakta begynner nå etterhvert å bli ille nok etter min mening, og gasse seg i andres elendighet er dårlige greier. Hovmod står for fall sies det, og det er nok ikke usannsynlig at det kan dukke opp diverse lik i små og store skap rundt om i landet, ikke bare i Arbeiderpartiet sin solidaritetsskuff.

Jeg er temmelig sikker på at det i arbeidsliv, og i styre og møterom både i og utenfor næringsliv og politikk finnes eksempel på mennesker som har misbrukt egen posisjon som brekkstang for å komme seg oppover og som har brukt andre for å speile sitt eget ego, både på den ene og andre måten.

Det er så rart med det, det kan være lett å ta alle midler i bruk på veien mot makt, ære og kanskje ikke minst penger. Verdens alter ego Donald Trump er et strålende eksempel på akkurat det.

Den mannen slutter jeg aldri å forundre meg over, ei heller alle dem som har tru på at han er rett mann med nok vett på rett plass. Han har genierklært seg selv på Twitter og tar æren for OL møtet med Nord-Korea, oppgangen på Wall Street og null ulykker i luftfarten i 2017.

Verden går visst fremover fordi den ikke har noen annen vei å gå, men jeg er sannelig ikke så sikker på det.