"Det kreves en hel landsby for å oppdra et barn"; dette afrikanske ordtaket er mer aktuelt enn noen gang før. Det forteller oss at det er gjennom fellesskap og felles innsats at vi kan hjelpe, støtte og oppdra vår felles framtid, våre barn. Det betyr også at landsbyen får de barna som vi selv oppdrar.

I Opdalingen 24. januar har vi fokusert på de litt større barna, ungdommene som balanserer på slakk line mellom det å være barn og det å være voksen. I et samfunn i stadig endring kan det være tøft nok å være både barn og voksen, så da kan vi jo tenke oss hvordan det er å leve i gråsonen mellom de to rollene.

Barna skal finne sine roller som voksne, de prøver ut og tester hva det vil si å være en voksen, og på veien skal de endre måten de snakker på, uttrykker seg, agerer og oppfører seg. Fra babyens enestående egoisme, via treåringens trassalder, de utfordrende første skoleårene og tenåringens pubertetskriser skal de til slutt bli voksne, empatiske, ansvarlige, velfungerende samfunnsborgere som bidrar til fellesskapet.

Veien helt fram kan være en utfordring, det er noe alle vi som har blitt noen år vet av egen erfaring. Noen kommer aldri helt i mål, men sånn er det når vi nå en gang er en gjeng individualister som opererer i flokk.

Når skolene våre nå mener de har et problemer med "grabbing", er det da landsbyen som ikke har vært påpasselig nok, eller skal vi skylde på internett eller ungdommelige hormoner? Eller begynner vi å bli i overkant hysteriske?

Ja, for dette er vel ikke akkurat et nymotens fenomen; skubbing, erting og lugging er vel noe alle har vært med på om man har gått på skolen? Snakker vi om uskyldig lek eller har det som før var lek utviklet seg til å krysse viktige og personlige intimgrenser?

Veien fra såkalt "grabbing" til mobbing kan synes kort. Og nye tall viser at stadig flere barn blir mobbet. Det må lov til å stille spørsmålet; hvor gode forbilder er de voksne i landsbyen egentlig?