Lihkku beivviin!

Som i de fleste minoritetsmiljøer kan nok både selvfornektelsen og følelsen av skam være vel så grell som hos majoriteten.

Det skulle vært unødvendig å kjempe. Man skulle bare fått puste på sitt eget språk.

Marie Boine
Meninger

Lihkku beivviin! Gratulerer med dagen. 6. februar er samenes nasjonaldag; Saemiej åålmegebiejjie. Vi heiser sameflagget, viser fram samer i sjarmerende folkedrakter og synes vi har et aksepterende og inkluderende samfunn.

Fra å være et helt folk skjøvet langt nede på den sosiale rangstigen har samene sakte, men sikkert kjempet sitt språk, kultur og stolthet opp på et akseptabelt nivå i det norske samfunnet. Det er ennå et stykke å gå, men i dag slipper i alle fall barnebarn å oppdage at bestemor – og de selv – er samer, den dagen bestemor dør og de finner samekofta på bunnen av kista innerst på loftet.

Det var mange nordmenn som ikke helt hvorfor en del av våre samiske landsmenn så rødt da finansminister Siv Jensen (Frp) ikledde seg indianerkostyme og gikk på fest. Indianerne i USA er på samme måte som våre egne samer en urbefolkning som har fått lide når andre har tatt over landområdene deres.

Hvordan hadde folk i Oppdal eller Rennebu reagert om noen hadde laget et partykostyme ut av bunadene våre? Noen hadde kanskje syntes det var morsomt, mens flesteparten ville nok ha blitt støtt og sinte. Og derfor kan det kanskje være litt lettere å skjønne hvorfor noen blir sinte når vi gjør folkedrakten deres om til et karnevalsantrekk.

Så er det jo også slik at så lenge man er plassert øverst på den sosiale rangstigen stikker ikke slike stunt så dypt. Men dersom du kjenner deg som en annenrangs borger i ditt eget land, så blir det ekstra ille når noen spytter på klesdrakten din, gjør narr av språket ditt eller lager sketsjer om innfule, hjulbeinte bygdetullinger som liksom skal representere folkeslaget ditt.

Det verste er likevel det å hente fram «pyntesamen»; når vi skal feire symbolske dager, jubileer, selge oss inn til turistene; samene er bra nok når vi skal vise fram noe eksotisk, men når dagen er over glir de tilbake nedover rangstigen, blir et skjellsord eller i verste fall en vits. Det er jo ikke greit.

Samtidig så må samene kanskje bli flinkere til å riste av seg mindreverdighetskompleks og skam; det er en tøff øvelse, men det er ingen andre i samfunnet som kommer til å gå den stien for dem.

Forrige helg ble det arrangert Gay Galla i Oslo, og årets fremste representanter fra LHBT-miljøet skulle hedres. Det var mange gode kandidater, men da kulturministeren leste opp navnene på dem som vant årets hovedpris blafret det kanskje litt ekstra i nordlyset over Finnmarksvidda; Mikkel Eskil Mikkelsen og Runar Myrnes Balto er begge samer, åpne homser og medlemmer av sametinget.

Som i de fleste minoritetsmiljøer kan nok både selvfornektelsen og følelsen av skam være vel så grell som hos majoriteten, og det være dobbelt minoritet, det å både representere samefolket og LHBT-miljøet er så tøft gjort at det er bare å ta seg firevindslua for.

Lihkku beivviin.