Opphisser svært lite

Det tredje innslaget i «Fifty Shades»-serien er det minst minneverdige til nå, og setter punktum på en ellers dårlig filmserie.

2

Meninger

Tre år har gått siden filmen basert på den erotiske romanen «Fifty Shades of Grey» kom ut i 2015, og selv om filmen stort sett ble slaktet av anmeldere, stoppet ikke det den og oppfølgeren fra å bli store kinosuksesser. Selv må jeg innrømme å ikke ha sett eneste av filmene før jeg for et par dager siden bestemte meg for å ta igjen filmene så jeg kunne stille klar til å anmelde film nummer tre, «Fifty Shades Freed».

Og for å være ærlig er det lett å se hvor kritikken kommer fra, for de første «Fifty Shades» filmene er ikke akkurat to fantastiske stykker film, jeg vil faktisk påstå at de er to ganske dårlige filmer. Så jeg hadde ikke akkurat de største forventingene før jeg gikk inn i kinosalen for å bli vitne til avslutningen av trilogien. Og til kanskje ingens overraskelse forbedrer den svært lite av det forgjengerne gjorde.

De verste delene av en pornofilm

Så for de som ikke har fått det med seg, «Fifty Shades Freed» er den tredje filmen i den erotiske «Fifty Shades»-filmserien basert på bøkene ved samme navn. Vi følger paret Anastasia Steel (Dakota Johnson) og Christian Grey (Jamie Dornan) i et forhold fylt med masse sex og en slags maktkamp dem imellom som følger av at Christian er kontrollfrik og maktsyk. Han har også en greie for bondage-sex, noe som Anastasia får mer og mer sansen for jo lenger inne i filmene vi kommer.

Høres det ut som et pornoplott så er det jo fordi det er vel akkurat det det er, med alt det dårlige skuespillet og latterlige manuset som hører til. Uansett, Anastasia og Christian er nå gift, selv om det er litt vanskelig å tro på det med tanke på kjemien skuespillerne har på lerretet, og ekteskapet deres blir naturligvis satt på prøve rimelig fort.  

Plottet i filmen er like rotete som forgjengerne. Filmen virker først og fremst veldig usikker på hva den ønsker å være, noen ganger erotisk, andre ganger en vill actionfilm. Ikke bare går vi fra biljakt til sex til gisseldrama, men dramaet i filmen oppstår også ofte av veldig bisarre grunner, før det blir oppklart igjen som ingenting har skjedd. Om det så bare er Anas gamle sjef som har bestemt seg for å hate både henne og Christian, eller på grunn av Christians kontrollerende handlinger mot Ana.

Sistnevnte noe som alltid blir oppløst på grunn av at Anastasia tilgir han nesten uten konsekvenser. Det er litt trist å se en såpass svak kvinnekarakter i en så stor film i 2018, erotisk fiksjon eller ei. De to drar også på diverse reiser rundt om kring, så filmen kan vise oss fine panoramabilder av natur mens noen populære poplåter spilles av tett oppfulgt av at Anastasia og Christian viser sin kjærlighet til hverandre gjennom filmens utallige sex-scener.

For de har mye sex i filmen, ofte på veldig rare øyeblikk, noe som for flyten i filmen bare er distraherende og nesten direkte komisk. Ja, sex er en sentral del av filmene, men når en traumatisk biljakt nettopp er over og det første som skjer er at våre to hovedkarakterer begynner å ha seg for tredje gang tar det meg litt ut av filmen.

Rett og slett tamt

Om det ikke er nok med alle sexscenene, så forventer man jo at det er noe litt frekt der, med tanke på at disse filmene sannsynligvis mangedoblet salget av sexleketøy rundt om kring. Men ikke en gang her klarer filmen å skille seg ut fra mengden, på det ene punktet hvor man skulle forvente at «Fifty Shades Freed» tørr å være frekk og litt kontroversiell.

Ikke alle øyeblikkene i filmen er like ille, til tider er det øyeblikk som er koselige og hvor kjemien mellom Dakota Johnson og Jamie Dornan nesten er troverdig. Filmen klarer innimellom å holde seg på nivået til en middelmådig romanse, før den igjen blir trukket ned av alle sine bisarre karakterer og et plot som er like tynt som skuespillet. Rent teknisk er filmen også nesten til å skryte av, filmens høye budsjett vises gjennom fine bilder og godt kameraarbeid, samtidig som lydsporet også er av høyere kvalitet.

Kunne blitt noe interessant

Det som muligens irriterer meg mest med denne serien er likevel at det faktisk er en fascinerende historie begravd under alt det uinteressante, og jeg sier det godt klar over at bøkene som filmene er basert på er så nært hardporno i bokformat som vi kommer. Filmene er fylt med forferdelig dialog, stivt skuespill og så mange sexscener at det nesten blir komisk, men igjen, under alt dette føler jeg faktisk det lå en mulighet til å utforske Christian Greys forhistorie og det som gjorde han til den personen han er.

Isteden tar filmene og skyr unna fra Christians mørke side, selv om det er den desidert mest interessant karakteren i hele serien. De små forklaringene som blir gitt derimot er selvfølgelig bare noen av de største klisjeene som eksisterer, som er intet annet enn bittert.

Jeg skjønner virkelig hvorfor en serie som «Fifty Shades» appellerer til folk, filmer som byr på noe mer enn din standard A4-kjærlighetsfilm. Derfor er det litt skuffende at filmen egentlig ikke leverer noe mer enn en standard A4-kjærlighetsfilm heller. Med alt som ikke funker i filmen, i tillegg til sine sexistiske undertoner, reddes ikke av filmen av å sine bedre tekniske aspekter. Det er 2018, vi fortjener bedre.