Den hårfine balansen mellom det å være pådriver og det å være bremsekloss

Jeg er frivillig. I tillegg til at jeg jobber med frivillighet så er jeg aktiv i lokalmiljøet på fritida.

De fleste er lynraske til å slå blikket ned, fomle med alt som kan fomles med.

Meninger

Vi kan slå oss på brystet i dette landet og kalle oss verdensmestre i frivillighet og oppfinnere av ordet dugnad, og vi kan like det eller la være, men vi ser ut til å være en utdøende rase.

Nesten uten unntak så sliter alle som er avhengige av engasjerte ildsjeler med rekruttering og oppslutning. Mange synes sikkert det er en uting med negativt fokus på et så viktig tema, kanskje særlig når undertegnede oppå alt har dette som jobb, men jeg tror det er nødvendig.

Vi er noen få som står på for at de fleste skal ha ulike tilbud på fritida. Det er flere som sier nei takk og forventer at alle de andre skal bidra, enn dem som bretter opp ermene og gyver løs på små og store oppgaver uten å få penger for det.

Heldigvis så er vi ikke helt forsvunnet, og noen ivrige personer står virkelig på i idrettslag, musikkorps, vennegrupper, helselag, grendalag og ellers, året rundt, heldigvis og takk og pris for det. Det er samtidig absolutt intet nytt under solen dette.

Vi har vel alle som en sittet på foreldremøter og opplevd trykkende stemning når det skulle finnes klassekontakter. De fleste er lynraske til å slå blikket ned, fomle med alt som kan fomles med (Tips: Glidelås og telefon kan være til stor fomlehjelp.) Og vi har registrert hundre mer eller mindre elendige unnskyldninger fra folk som er blitt foreslått til vervet, og registrert lettelsen etterpå når noen omsider har tatt på seg oppgaven. Puh – heldigvis så slapp jeg denne gangen også!

Selvfølgelig kan det være snakk om egnethet til sånne oppdrag, men det er så rart med det, der det vises vilje finnes det ofte en vei. Og en kunne kanskje noen ganger ha ønsket seg flere med Pippi Langstrømpe sin innstilling; «dette har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert.»

Fortsett å drømme du Baktus bror, for det er ikke akkurat utbredt med sånne tanker, dessverre. Jeg har som forelder også veldig ofte opplevd at de foreldrene som aller mest hadde hatt behov for å komme på det foreldremøtet, aldri dukka opp på et eneste ett i løpet av poden eller frøkna sin skoletid. Og så kan en bruke så mye energi en bare orker på å irritere seg over disse fakta, til liten og ingen nytte.

Sannsynligheten for at sånne ting blir annerledes er mikroskopisk. Så hvorfor disse kritiske betraktninger lurer kanskje du som leser på? Jo faktisk fordi jeg virkelig undrer meg over hvorfor det faktisk er sånn?

Er det kultur? Arv? Miljø? Er vi frivillige fordi våre foreldre har vært det for eksempel? Ja faktisk – forskning viser det. Men hvordan skape mer engasjement og frivillighet blant flere?

Det må minst bli ukas tusenkroners spørsmål. Det at vi må gjøre det attraktivt og spennende å være frivillig er ett råtips. Og det kan en ikke være uenig i. Er det noe som engasjerer, så er det lettere å få med seg folk, men er det bare det?

Det må legges til rette for det, er et annet tips, som også for så vidt er sant nok. Men hvordan? Vi skulle legge til rette for en tursti i nærområdet, og grendalaget tok initiativ for å få satt i gang aktivitet som skulle bidra til å bygge opp og legge til rette for det.

Vi ble enige om å ta kontakt med folkehelsekontakten i kommunen for å få litt starthjelp. Særlig dette med reguleringsplaner og fellesforvaltning er vi dårlige på, amatører som vi er. Etter første henvendelse var begeistringa overveldende. Dette var et flott tiltak! Et møte var tingen, med representanter fra Kulturråd, Friluftsråd, Frivilligråd og administrasjonen som drev med den slags ble foreslått.

En åtte til ti personer skulle altså trommes sammen for å få «satt dette i gang». Det skal sies at jeg er i overkant skeptisk til alt som har med råd og utvalg i bøtter og spann og gjøre. Min oppfatning er at byråkratisering bremser mer enn den fremmer frivillighet, men for en gangs skyld bestemte jeg meg for å holde den slags kritiske betraktninger for meg sjøl.

Flere eposter og telefoner mellom frivilligheta i grendalaget og kommunen fulgte, før vi til slutt fikk en henvendelse der kontaktpersonen i det offentlige mente at det nok var forhasta med et sånt møte med disse råda likevel.

Hun oppfordret oss til å ta direkte kontakt med grunneiere og så ta kontakt igjen når vi var kommet i gang, sånn at de da eventuelt kunne komme inn og bistå hvis det var noe vi behøvde hjelp til.

Linker til søknadsinstanser og invitasjon til tilskuddskafé fulgte med i svaret. At ikke det offentlige kan hjelpe en frivillig organisasjon med søknadsskriving for å få tak i penger er absolutt forståelig, men hvilke signaler gir sånne prosesser tilbake til det folk som prøver å skape aktivitet og trivsel i lokalmiljøet? Det blir en sånn «God dag mann – økseskaft» følelse.

Jeg tror ikke vår kommune er noen versting i klassen, så absolutt ikke. Men jeg tror at mange som sitter i offentlige stillinger i både kommune, fylke, regjering og storting har altfor lite kunnskap om og kjennskap til hvordan frivilligheta faktisk fungerer. Den lever av lyst og dør av plikt. Møter, råd og utvalg kan alltids legge til rette, men det er en hårfin balanse mellom det å være pådriver og det å være bremsekloss.