Jeg vet ikke hvilke prinsipper jeg må lære meg før jeg spiller hatt over hatt med Opdalingen, men spillereglene ser ut til å gå over stokk og stein. Det blir for dumt å stå og sparke i tele, når hestehoven allerede spirer på Voll.

Fra unge øyne ser jeg gründere med solid faglig kompetanse som har grepet en mulighet, utfører bemerkelsesverdig dugnadsarbeid, satser utradisjonelt og innovativt, bygger en organisasjon fra grunnen av, skaper et nytt oppvekstsenter i Rennebu, sikrer nye arbeidsplasser, jobber for tilflytning langs Orkla, kommer med en praktisk-pedagogisk modell som etterspørres over hele landet, kan friste med en svært relevant og annerledes praksisplass for studenter, tar vare på Voll sin historiske rolle som kunnskapssentrum, tilbyr på nytt et lokalt skoletilbud for elever og foreldre i tidligere Voll skolekrets, styrker lokaldemokratiet, legger til rette for valgmuligheter for tilflyttere, lærere, foreldre og barn i hele Rennebu, viderefører håndbåren kunnskap og stolte tradisjoner, forankrer fremtidens entreprenørskap fra Rennebu i læreplanen og ikke minst: ønsker å gi barn muligheten til å se sin fremtidige arbeidsplass i nærmiljøet sitt slik Rennebu Snekkeri, Terrengen, Grindal Ysteri, Pilgrimsforeninga, Aunan Lodge, en rekke yrkesstolte snekkere, bønder og en bråte andre yrkesveier har gjort før dem.

Jeg trekker pusten i god Reodor Felgen-ånd.

Joda, det er selvfølgelig viktig å ha begge beina planta på jorda i en gründervirksomhet i Rennebu òg, men det er jammen meg utrolig hvor mye motstand framifrå ideer fra gjengen i «Rennebu Enspire» har møtt i Opdalingens skriverier. Om en tjener til livets opphold hos kommunen i en overgangsperiode eller ei; en skulle jo tro at det er nettopp slike ideer både Opdalingen og Rennebu kommune med glede heier frem med tanke på tilflytting, levende bygdesamfunn og et attraktivt renommé i disse tider. Det kan umulig være slik at alle andre kommuneansatte gjennom historiens løp har vært blottet for private interesser, gründerideer, frivillighet og hjertesaker i martnasåndas heimbygd.

Fra et ungt sinn er de tvetydige signalene fra både kommune og presse iøynefallende: Er det ikke rom for privat nyskaping i Rennebu når kommuneøkonomien ikke strekker til? Venter slik motstand alle gründere som vil satse i Rennebu? Hvilken entreprenørskap er i så fall velkommen?

Opdalingens leder velger å skrive i innlegget sitt at «[…] deres skattepenger går med til å skape en konkurrent […]» når det som kjent har vært langt mer oppsiktsvekkende og sentraliserende tiltak, oppkjøp, overskridelser og nedleggelser enn hva en skulle tro fra en, i utgangspunktet, stolt bygdekommune. Det verste eksempelet er Ulsberg og Innset som selv med sin særegne historie ikke har et lokalt tilbud å gi barnehagebarn en gang. De må i fremtiden kanskje også vente seg en bomstasjon mot barnehagen på Berkåk. Verre bolyst-reklame for nyetablerte kunne vel ingen drømt om. På den andre siden har Voll og Berkåk gått hånd i hånd gjennom hele historien; Berkåk fikk sentrum, Voll fikk kortest vinter.

Hvorfor en stolt landbrukskommune ikke er tjent med å ha en jordbruksnær entreprenørskapsskole og et pedagogisk sentrum i Nedre Rennebu òg, er for meg en gåte. Denne typen håndbåren kunnskap er akkurat det den er: håndbåren. I skoledebatten på nasjonalt plan blir det trukket frem at små grendeskoler vil bli for avleggse og dyre i et moderne samfunn. Likevel ønsker vi oss fremdeles robuste, produktive og nyanserte lokalsamfunn som ivaretar tradisjoner, norsk mat og lokale identitetsmarkører. Dobbeltmoralen er påfallende: hvor og hvordan skal denne lokale kunnskapen videreformidles?

Det er fort gjort å glemme at det ikke er mange hundre mennesker som skiller innbyggertallet på Berkåk og kretsene Refshus, Rennebu og Grindal. Det kan vel ikke vekke så stor oppsikt at en god andel av skattebetalerne langsmed Orkladalen også vil se skoleforestillinger på Voll, om den nye kultursalen er aldri så fin. Reiselivsmålene Orkla, Pilegrimsleden og museene ligger også rett utenfor klasserommene som åpne læringsbøker. Kunnskapen og historien rundt disse bør ikke stues bort for fremtidens arvtakere. Troende eller ei; å se naboens brudefølge drage forbi eller å høre kirkeklokkene klinge fra Rennebu kirke over klassekameratens bestefar, gir uforglemmelige inntrykk og setter et ungt liv i perspektiv i en utvidet bygdefamilie.

Jeg tror mange konfirmanter har satt pris på nettopp dette hjertelige fellesskapsfenomenet og verdsetter det høyt gjennom livet i motgang og medgang, selv om små samfunn også har sine torner. Det er uansett skivebom å ta slike øyeblikk for gitt når barn skal bygge en identitet. Disse øyeblikkene, om de skjer på Berkåk eller Voll, bør foreldre selv få lov til å velge mellom uten å kollektivt bli sett på som et pengesluk. Debatten vil samtidig alltid spore av en eller annen gang når følelser og penger blandes sammen. Jeg er sikker på at Rennebu barne- og ungdomsskole på Berkåk jobber kontinuerlig for de beste oppvekstkårene for alle barn, men det kan ikke fremheves nok hvor menneskelig det er å føle at en hadde et valg. Det siste Rennebu trenger nå er en ulmende ny grendekonflikt, men da må konkurranse defineres som å spille hverandre gode og ikke bryte hverandre ned. Det er langt viktigere spørsmål å rette mot skolestrukturen enn bare skattepenger og fordelingen av disse.

Oppdal kan nå smykke seg med én kristen barneskole, én større, sentrumsnær barneskole og hele tre oppvekstsentre ute i grendene. Meldal har på den andre siden både én offentlig og én privat barne- og ungdomsskole med vidt forskjellig pedagogikk å velge mellom.

Rennebu har nå i verste fall fått ett «vinn eller forsvinn»-alternativ. Jeg vil begrunne dette og ønsker på det sterkeste å fremsnakke Rennebu barne- og ungdomsskole som den offentlige primus motor-skolen den har blitt. Skolen og ledelsen fortjener all heder for løsningene de har klekket ut etter nedleggelsene, men utad skinner Oppdal igjennom som et prakteksempel på en dynamisk bygdekommune som har valgt en solid, desentralisert skolepolitikk. Skolene har med sine lokale tilhørigheter hver sine historier, særegne oppvekstkår og egne pedagogiske fotavtrykk. Fra mine unge øyne ser jeg faktisk ikke det fremtidsrettete og risikovurderte av Rennebu kommune, med sine nesten 950 kvadratkilometer, å satse alle pengene på ett kort.

Entreprenørskapsskolen på Voll har fått godkjent skolesøknaden sin nettopp på grunn av friheten og muligheten til å velge mellom skolealternativer. Dermed trenger ikke familier eller lærere nødvendigvis flytte fra Rennebu om det oppstår for store praktiske eller personlige problemer knyttet til mobbing, psykisk og fysisk helse, skilsmisser, skoleskyss, varsler, overgrep eller andre komplekse, uunngåelige utfordringer en skole og kommune bør være i stand til å imøtekomme.

Jeg studerer selv til å bli lærer og ønsker å flytte hjem en dag, men det er en noe uggen følelse å tenke over at jeg kanskje bare får én sjanse på arbeidsmarkedet. Denne problemstillingen rundt valgalternativer, robusthet og trygghet for familier og lærere måtte vel også ha ligget på bordet under nedleggingsdebatten. Det burde derfor ikke komme som noen overraskelse at både privatpersoner og staten ser muligheten for en barneskole til i Rennebu.

Uansett, at den rutinerte tidligere barneskolerektoren (som i dag, så vidt jeg kan lese, jobber med voksenopplæring) velger å bruke ettermiddagene sine på at barn igjen skal få oppleve en oppvekst på Voll, er for meg en forbilledlig frivillighetsbragd i disse nedskjærings- og innsparingstider. At kommune og presse velger istedenfor å belære slik innsats i kjølvannet av nedleggelsene, er trist å bevitne. Voll skole fikk tross alt spalteplass i historiebøkene for knapt et år siden selv med jevnt elevtall, en gjennomarbeidet pedagogisk modell og 648 underskrifter mot nedleggelse. Avslutningen var muggen. At folk nå ser muligheter, griper dem, satser, videreutdanner seg og ruster seg etter denne omveltningen står det stor respekt av.

I Opdalingen sitt nettarkiv finnes reportasjer med planer om utbygging og vekst på Voll i regi av rektor Heidi. Svømmebasseng, som kanskje ville gitt en helt ny garderobe (!), var ett av de foreslåtte tiltakene tilbake i 2001. Penge- og dugnadshjelpen sto klar for å fylle et behov som kunne blitt til glede for hele Rennebu, unge som gamle. Saken ble trenert og svømmeopplæringen forble i Soknedalen. Det er med tungt, ungt hjerte jeg ser gründerskap og ideer fra en foregangskvinne og bauta i Nedre Rennebu bli møtt med toner som «luftslott!» og «dobbeltrolle!» år etter år. Det er overhode ikke god reklame for jenter og gutter, kvinner og menn som vil satse i morgendagens Rennebu.

«Styrelederen på Rennebu Enspire strakk seg» sto det på forsiden av Opdalingen Onsdag 14. Februar. Det stemmer. De strekker seg mot stjernene hele gjengen for vekst i Rennebu. Opdalingen og Rennebu kommune gjør godt i å strekke ut en hånd også og ikke helle vann over ildsjeler i Refshus, Rennebu og Grindal krets før de slukkes for godt.