De fleste nordmenn som er i slutten av tenårene og eldre vet veldig godt hvor de var 22. juli 2011. Det var dagen da landet vårt fikk et glimt inn i helvete, og uskyldens slør ble revet bort fra øynene våre. Verst og vondest var det selvsagt for dem som opplevde dramaet på nært hold, de som levde marerittet og de som mistet sine kjære.
Timene, dagene, ukene og månedene som fulgte var noe av det vondeste landet vårt og vi som bor her har opplevd siden 2. verdenskrig. Og selv nå, flere år senere, kan det være vanskelig å ta inn over seg hvordan en slik grusomhet kunne finne sted.
Derfor er det ikke overraskende at når den første filmen om det som skjedde der ute på Utøya nå er klar, så er det mange av oss som ikke er sikre på om vi vil se filmen.
For mange vil den helt sikkert vekke vonde tanker og følelser, for andre vil det rive opp sår i sjela som kanskje ikke engang er grodd.
Kanskje er filmen først og fremst lagd for dem som ikke vet hvor de var 22. juli.
Kanskje bør den først og fremst ses av dem som ikke kjenner magen vri seg i avsky når navnet til den norske terroristen navnes? Muligens bør den vises flere ganger til de som mener at nasjonalisme er greit og at radikale høyrekrefter ikke er så farlig, for «de er jo liksom en gjeng med tullebukker likevel»?
Kanskje bør den vises flere ganger til politikere som bruker populisme framfor kunnskap og innsikt som argumentasjon, som fyrer oppunder motsetninger og som vinner valg ved å sette folk opp mot hverandre?
Det at man føler seg utestengt, forskjellsbehandlet og ikke hørt, fører til radikale holdninger og ekstremisme på begge sider av den politiske aksen. Et samfunn basert på demokratiske prinsipper, som stiller like krav, men også gir like rettigheter og muligheter, vil på sikt være et samfunn som avler minst mulig ødeleggende ekstremisme.
De som mener noe annet bør kanskje gå og se filmen; dette var ingen epidemi som angrep utenfra, denne kreftsvulsten vokste innenfra.