Vi har lagt ei helg bak oss her i Rennebu som det vil gå gjetord om i lang tid fremover. Mangt er skrevet og mye er sagt om en bursdagsfeiring som allerede har oppnådd legendestatus, så hva kan sies som ikke allerede er sagt?
Jeg var så heldig å få være på innsiden både under forberedelsene, gjennomføringen og oppsummeringen av Skjoldens jøbbersdag, og må få si med stor grad av understatement; det har jammen meg vært litt av en reise.
Koret og musikerne får denne gang ha meg unnskyldt, det er ungdommen som fortjener det aller meste av rosen etter den spektakulære kvelden. For hvilken opptreden fikk vi ikke fra elektrikerne, lærerne, studentene og hva de nå holder på med til daglig. De omtrent tusen tilstedeværende fikk i hvert fall en opplevelse de sent vil glemme, og det var ikke få tårer som ble felt i bygdas storstue denne lørdagen i februar.
Rennebu er ikke av de mest folkerike stedene i kongeriket, men denne kvelden fikk vi nok et bevis på at det vi mangler av kvantitet, tar vi så til de grader igjen i kvalitet. (Og denne gang er ikke idrettsungdommen engang nevnt.) Jeg misunner ikke de som om et par uker skal kåre årets rennbygg, årets Y-faktor og årets Rennebuambassadør. Det er nok å velge i, for å si det sånn.
La meg, sånn i forbifarten, minne dere om at på tampen av ei helg for evigheten, står Astrid S på scena i hovedstaden og kåres til Årets Spellemann, altså en av vår mest prestisjetunge musikkpriser. Og takker sin "gamle" lærer og mentor Rune Skjolden, og sier dønn ærlig i beste sendetid på statskanalen at hun heller skulle vært hjemme i Rennebu og feiret bursdag.
Ord blir fattige!