Jeg har den siste tiden, ikke minst takket være Oppdalsvelgerne, fått møte på Stortinget for Senterpartiet som vara. Det har vært både spennende og slitsomt.

Spennende for det skjer veldig mye veldig fort, og en skal være på for å få noe gjort

Slitsomt, for det er jo ikke slik at en kan slutte å gjøre ”jobben på jobben” selv om en kommer på Stortinget for ei kort tid. Så har jeg vært kjempeheldig; blitt godt tatt imot og fått følge med på mange saker, for tempoet er høyt og det skjer mange ting. Blant sakene jeg har fått være med på har det vært to saker som oppriktig har opprørt meg.

Den første er Regjeringens snuoperasjon i pelsdyrsaken og den andre er inntektssystemet til kommunene. Og de henger nøye sammen i Regjeringens plan for distriktskommunene.

Den første saken først. Forgjengeren til den sittende Regjeringen, som er nesten identisk med sittende, gjorde i januar 2017 vedtak, som med dyrevelferdskorrigeringer, sikret pelsdyroppdretterne for framtiden. I januar 2018 vil de avvikle pelsdyrnæringen. En kan mene hva en vil om pelsdyroppdrett, men en kan ikke skalte og valte med en hel næring på denne måten. Dette er direkte skandaløst. Dette må vi få gjort noe med, og jeg ser at Høyre i alle fall ikke på noen måte er enig med seg selv her. Så vi får håpe på fornuften. Men det kan vel ikke skje uten en reforhandling mellom det to gamle store regjeringskameratene (H&FRP) og den nye lille (V) om den politiske plattformen?

Den andre saken er som sagt inntektssystemet til kommunene. Som mange vet ble det lagt om fra 2017. Systemet gjør dette til en kamp; liten mot stor, og by mot land. Blant kommuner med mellom 2.000 og 25.000 innbyggere tapte 239 kommuner, mens 51 kom i pluss. Alle kommuner med over 25.000 innbyggere kom i pluss. Dette er ei sterk overføring til sentrale og større kommuner. Unntaket er kommuner med store arealer og få innbyggere. Kommuner som regjeringen kalte ufrivillig små kommuner fordi beliggenhet og avstander gjorde det vanskelig å slå dem sammen med naboene. For så vidt rettferdig nok, men regjeringens påstander om at de skjermet de små er langt fra realitetene når vi ser på totalbildet.

Jeløyaerklæringen, som er den nye regjeringas politiske plattform, og ble lagt fram 14. januar, tar omkamp med Stortinget både når det gjelder kommunereformen og inntektssystemet. Det står at regjeringen vil viderefør kommunereformen, blant annet ved å sørge for et inntektssystem som ikke ”forhindrer” (mine apostrofer) nødvendige endringer i kommunestrukturen.

Nå har regjeringen sendt på høring et forslag om endringer i kriteriene som brukes for å tildele distriktstilskudd til kommunene, den såkalte distriktindeksen.

Dersom regjeringens forslag til endringer i distriktsindeksen blir fulgt, vil mange kommuner oppleve at de får lavere distriktsstøtte. Endringene fører til lavere totalstøtte og omfordeling av støtten som gis. For regjeringen er det antagelig to forhold som er viktige.

For det første at ny distriktsindeks gir innsparinger på 300 millioner kroner i utbetaling av distriktstilskudd. Kommunene i Trøndelag vil tape om lag 65 millioner kroner.

For det andre vil mange kommuner oppleve at endringene fører til inntektstap som gjør det vanskeligere å fortsette som egen kommune. Saken er at såkalte «frivillig små kommuner» skal presses til kommunesammenslåing gjennom å tynes gjennom inntektstap. Dette opprører meg.

Senterpartiet stemte mot innføringen av nytt inntektssystem i budsjettbehandlingen på Stortinget sist høst. Da tapte vi. Neste runde er behandlingen av Kommuneproposisjonen for 2019. Senterpartiet vil arbeide for å samle flertall på Stortinget for å pålegge regjeringen å endre inntektssystemet slik at det gir rom for likeverdige tjenester uavhengig av kommunestørrelse og beliggenhet i landet. Stortingsvedtaket vi fikk til sammen med Ap, SV og KrF gjør at vi har godt håp om å lykkes.