Statsminister Erna Solberg danser til justisminister Sylvi Listhaugs pipe, og det verken høres eller ser vakkert ut.

Ingen bør være et sekund i tvil om at FrP-politikeren vet akkurat hva hun gjør. Kynisk, målrettet og svært kløktig spiller hun opp til en dans som både politiske motstandere og media mer enn villig svinger seg i takten til. Arbeiderpartiet får en grunn til å være såret og krenket og kanskje få litt medfølelse i en ellers tung politisk tid, mens media får nok en grunn til å lage saker som fører til klikk og mersalg.

Men Arbeiderpartiet har rett. Listhaugs utspill på Facebook er et ynkelig, men vellykket forsøk på å fyre oppunder den mest brungrumsete delen av sin egen menighet.

Det blir hele ikke bedre av at mens Sylvi spiller opp så kommer Erna dansende etter, Sylvi er i sannhet rottefangeren som får flokken til å følge etter seg, spørsmålet er bare om alle havner i elva til slutt. Vi lever i et demokrati, og alle har rett til å spille sin egen musikk, men i denne saken bommer Listhaug på tonene.

Vi kan ikke begripe at ikke statsministeren setter ned foten og setter justisministeren på plass. Sånn utidig debattnivå som Listhaug legger opp til ønsker vi ikke i norsk politikk, det tjener rett og slett ikke demokratiet.

Det er nesten så en kan lure på hvem er det som egentlig er sjefen i regjeringen? Ville det, tro det, men være det? Det er spørsmålet i denne saken. Er Erna virkelig så glad i denne statsministertaburetten at hun tillater hva som helst av enkelte av sine statsråder? Det er slike funderinger Solberg legger opp til når hun prøver å tåkeprate bort sin egen statsråds grenseoverskridelser; og Listhaug da - som er så glad i grenser.

Heldigvis er det en del unge Høyre-folk som kaller en Sylvi for en Sylvi, og ber sin egen leder ordne opp.

Dessverre er det også slik at alt dette oppstusset egentlig bare tjener justisministerens agenda. Og når hun kanskje om noen dager, med et fårete smil, skinnhellig med korset hengende i halsen, må komme med en halvhjerta beklagelse som egentlig ikke er noen unnskyldning, så synes enda flere synd på henne og gir henne sin stemme. Det hele er egentlig genialt, men det er ikke det geniale som får det til å gå kaldt ned over ryggen på oss.