Noen få får skrekkelig mye oppmerksomhet nesten konstant

For journalister i aviser, media og ellers, må det være nokså enkelt å finne stoff for tida.

Det er liten tvil om at noen få får skrekkelig mye oppmerksomhet nesten konstant. Det blir brukt rikelig med spalteplass så lenge Donald Trump og Sylvi Listhaug er i fri dressur.

Jeg kan nesten ikke huske en eneste dag det siste året at jeg har gått inn på enten nettaviser, slått på TV og radio, vært inne på Facebook eller andre medier uten at disse to personene har fått rikelig med omtale.

Folk i kretsen rundt Det hvite hus må virkelig holde på hatten for å ha både den og forskjellig annet på plass, så fort som det skjer endringer der. Det beste den nære kretsen rundt USAs oppmerksomhetssyke president kan gjøre, er å skaffe seg en god sluttavtale nesten med det samme de er ansatt.

Så langt tegner det ikke til at noen av dem skal få tildelt medalje for lang og tro tjeneste. Uvanlig ofte får nære medarbeidere et solid spark ut av det gode selskap med en påfølgende twittermelding der sjefen takker dem for innsatsen.

Her hjemme har Sylvi Listhaug fått fokus tilbake rundt seg selv og sine politiske saker etter en lynrask fødselspermisjon. Hun står like blid og uanfektet fram med sine meninger fortsatt, og sjarmerer og irriterer vel vitende om at det er akkurat det hun gjør.

Diskusjoner for og imot bølger fram og tilbake, og det blir mye sannhet i at all omtale er god PR. For Listhaug og Trump er det i hvert fall tilfelle at de får akkurat så mye oppstuss og fokus rundt seg selv og sine meninger som de ønsker.

I verden fins det tilhengere og motstandere, og uten at jeg skal gå inn på noen personlige betraktninger omkring det, så kan jeg i hvert fall slå fast at de har lyktes med sine enkle og svært direkte utspill begge to.

Folk flest som det heter, altså den gjennomsnittlige mannen i gata, skjønner språket og får med seg budskapet. Det er mulig det hadde vært lurt at flere politikere og folk ellers også, hadde skjønt at det innimellom kan være greit å bruke et klarere og mer forståelig språk, for å få fram viktige budskap og representere gode holdninger, men der slutter min sympati med den typen retorikk som disse to står for.

Uansett om det er i en stortingssal, i et ovalt rom i Washington, i et møterom, på en arbeidsplass, eller i et komiprogram på TV for den del: når hovedbudskapet blir å latterliggjøre eller å henge ut andre for å fremme seg sjøl og riktiggjøre sine egne fortreffelige meninger og holdninger, da blir det så langt under lavmål som det overhodet går an å komme.

Når saker som krever respekt og seriøsitet blir tatt fram og brukt for å sverte andre, undergrave demokratiet, håne menneskerettigheter og latterliggjøre, da har det gått for langt.

USA’s statsoverhode leder så langt, men jeg synes dårlig om at det ser ut til at denne måten å kommunisere på er blitt mer og mer legitimt, både her til lands og i verden for øvrig.

Vi har vært forskånet i Norge mot denne typen debatt, men når kan det virke som at vi synes det er blitt en grei måte å diskutere på, også her i landet. Noe av det verdens øyne har vært retta kritisk mot USA for, er nettopp dette at Trump er og blir en løs kanon på dekk. Det har vært slengt ut påstander i hytt og gevær, bokstavelig talt, om størrelsen på knapper, valgfusk, «fake news» av journalister som er skyldig i lav IQ, drittland i Afrika der størsteparten av befolkninga er idioter og hva det nå er alt.

Å slenge ut påstander for å sette seg sjøl i et godt lys synes jeg er en elendig måte å kommunisere på. Når denne kommunikasjonen på toppen av alt kommer fra en av verdens mektigste menn er det rett og slett foruroligende.

Når Listhaug går i strupen på et parti som mener at forebyggende arbeid i politiet bør foregå av lensmenn lokalt, og påstår at den typen prioriteringer gjør det fritt fram for overgrep av barn, da blir det rett og slett for dumt.

Et annet parti blir beskyldt for å nærmest legitimere fremmedkrigere fordi de ikke ønsker å vedta hennes parti sitt forslag om å frata dem statsborgerskapet uten lov og dom.

Det er greit å være uenig, men det er ikke greit å slenge ut usanne påstander om andre som mener noe annet. Og det er heller ikke greit å angripe litt ekstra i samme slengen sørge for et velrettet ballespark på en mildt sagt usmakelig måte.

Og gi blaffen i andre sine følelser fordi jeg ikke fikk det som jeg ville kan minne om en barnslig diskusjon i barnehagen som ikke har noe i et godt demokrati å gjøre. Et sånt samfunn er ingen tjent med å få.

Vi må ha rom for uenigheter og diskusjoner, men det må være på et saklig og ryddig grunnlag. Sånn for å riktig motsi meg sjøl sånn helt på tampen; Kampsakene for Listhaug sitt parti før de ble med i regjering var å få mindre byråkrati, mindre bompenger og sparke Krekar på hodet ut av landet umiddelbart. Til opplysning så har byråkratiet økt med bortimot fire tusen nye stillinger, antallet bomstasjoner har aldri vært større, og Mullah’n? Så vidt meg bekjent så befinner han seg fortsatt i leiligheten sin på Tøyen.

Det har bestandig vært utfordrende å skille mellom liv og lære.