Her om dagen var jeg så (u)heldig at jeg skulle ta buss til byen. Siden det ikke passet å ta toget til byen, måtte jeg ta bussen. Jeg liker i hovedsak å ta buss, men det tar så lang tid. Men denne gangen hadde jeg ikke noe valg.
Det var heldigvis ikke mange som skulle ta bussen denne dagen. Med musikk på ørene og sola i øynene kunne jeg lene meg tilbake i bussetet og nyte turen til Trondheim.
Jeg er av oppfatning om at man skal spørre folk før man gjør noe. Uansett hvor man er. Det finnes ikke noe mer som irriterer meg enn personer som tar seg til rette uten å ta hensyn til andre.
Vi nærmet oss byen og jo nærmere vi kom, jo flere folk kom på bussen. Det var mange ledige seter på bussen, men det var selvfølgelig noen som måtte sette seg foran meg. I mine dypeste tanker ser jeg plutselig personens bakhode nærme seg fanget mitt.
Jeg ble litt satt ut, for det hele skjedde så fort at jeg ikke rakk å reagere. Ikke fikk jeg til å si ifra til vedkommende heller, for personen sovnet. Så der måtte jeg sitte resten av byturen, uten mulighet til å flytte fotene eller endre sittestilling.
Personer har selvfølgelig rett til å ha ned setet, men det går da vel an å spørre personen som sitter bak deg om det er greit først?
Irritasjonen steg etter hvert som vi nærmet oss byen, men det hele toppet seg i byen. Vedkommende skulle av før meg, men lot setet være nede etter har personen hadde gått av bussen. Da kjente jeg det kokte over, men heldigvis klarte jeg å bevare fatningen så godt det lot seg gjøre.