Når åpenhet krever mot

Åpenhet krever også mot. Mot til å se ting vi ønsker ikke skal være der.

  Foto: Illustrasjonsfoto

Som voksen kan man gjøre hva man vil. Men det vil man ikke alltid.Beate Grimsrud

Meninger

Det gjør like vondt hver gang. Det går nesten ikke en dag uten at vi leser eller hører om voksne som har misbrukt og mishandlet barn. Det virker nesten som en epidemi, samtidig som vi vet at dette egentlig har foregått og foregår rundt omkring, både hjemme og på andre arenaer, overalt, også i Oppdal og Rennebu.

En av de mest effektive måtene å få bukt med dette problemet er åpenhet. Ikke bare med store avistitler når noe har skjedd, men før noe har skjedd og i alle fall så fort som mulig når man skjønner at noe skjer.

Åpenhet krever også mot. Mot til å se ting vi ønsker ikke skal være der. Det krever mot til å spørre når du risikerer at den som blir spurt blir lei seg eller forbanna. Det krever mot å gå til barnevern eller politi og varsle om noe som slett ikke trenger å være noe i det hele tatt. Og det krever mot å gå opp mot sin egen familie eller vennekrets når man skjønner at noe er galt og de andre ikke vil, kan eller tør gjøre noe med det.

Likevel trenger vi å være modige. Sist gang vi omtalte dette temaet her på lederplass var det flere som tok kontakt. For å få råd om hva man burde gjøre. For å få mot til å gjøre det riktige. Hvordan det har gått videre er vanskelig å vite. Men forhåpentlig var det noen som fikk hjelp.

I tillegg til at vi voksne må gå foran og være trygge og vise vei, må vi gi barn og unge en sjanse til å fortelle og si ifra når noe er galt. Da trenger de et språk med ord som kan beskrive hva som skjer og kunnskap for å skjønne hva som er greit og ikke greit i omgang med voksne; vi må tørre å kalle en spade for en spade.

Hvis vi tenker etter hvor vanskelig det har vært for mange voksne å si ifra og hva vi har lært og forstått gjennom #metoo-kampanjen, kan vi jo bare ane hvor vanskelig det er for et barn eller en ungdom å sette grenser og få stoppet overgriperen.

Samtidig er det lettere for oss voksne å skjønne at det slett ikke er en misforstått flørt eller klossete sosial adferd som er årsaken; det er snakk om barn og unge – og de fortjener at vi voksne tar ansvar. Selv om det krever litt ekstra mot fra vår side.