Det morsomste jeg viste som barn var å hoppe i sølepytter. Jo større sølepytter, jo bedre. Det har jeg ikke vokst av meg, men nå tar jeg det til nye høyder.
Jeg regner med at de som har førerkort og som har kjørt bil, vil kjenne seg igjen i dette. Når du er ute og kjører og du ser det ligger en stor dam i veibanen etter snøsmeltingen, så klarer du ikke å la være å kjøre nedi den så det spruter mest mulig vann. Det er som om det er en stemme i hodet mitt som sier at jeg må gjøre det, så da gjør jeg det.
Det har selvfølgelig resultert i at bilen min ikke ser ut. Den trenger virkelig en vårrengjøring stakkar. Men så lenge snøen fortsatt har en del den skal smelte, så kommer bilen min til å se like skitten ut i et par uker til. For hva er vitsen med å vaske den når den kommer til å se like ille ut like etterpå?
Bila mi, som jeg så fint sier, får heller vente på den etterlengtede vasken. Men i mellomtiden skal den få seg en real omgang med vaskefillen innvendig. For om den ser ille ut utvendig, så skulle du ha sett innsiden av den. Det. Ser. Ikke. Ut. Ikke spør meg om hvordan en bil kan samle på så mange hybelkaniner, for det vet jeg ikke selv en gang.
Det er bare å finne fram vaskebøtta, vaskekluten, Jif-sprayen og støvsugeren, for nå skal alle spor av vinteren fort. Brødsmuler, hundehår og strøsand skal ut og rutene skal bli så skinnende rene at en fugl skal kunne tro at den kan fly rett på den.
Så nå venter jeg bare på at våren skal komme for fullt, slik at jeg kan sette i gang med å gjøre min kjære bil klar den beste tiden av året, nemlig våren og bare veier.