Nå er jeg ingen aldersjåvinist, men alder er nå likevel et interessant fenomen. Min salige bestemor sa en gang at "ingen blir eldre enn 26 år, det er bare kroppen som blir eldre". Ja, for hvor gamle er vi egentlig – inni hodet, liksom?
Hva vi selv oppfatter som vår egen alder er jo ikke alltid det samme som andre omkring oss oppfatter oss. Jeg husker svært godt første gang jeg ble kalt "mann". Jeg var i slutten av tenårene og solgte lodd for idrettslaget.
I ett av husene var det en unge på fem-seks år som åpnet døra da jeg ringte på. Jeg spurte om mamma eller pappa var hjemme. Han så opp på meg med store øyne og så ropte han innover i gangen: "Mamma, det er mann (!) som vil snakke med deg.
Jeg husker sjokket over å ha bli kalt mann; var jeg virkelig blitt så gammel?
Den andre veien er det jo slik at uansett hvor gammel man blir, så er man alltid "guttungen" når man snakker med sine foreldre og deres generasjon.
Der man virkelig merker at man er blitt voksen er når man skal vurdere andres alder; og da tenker jeg først og fremst på barn og unge. Så små og barnslige alle ser ut!
Det er ikke fritt for at man en og annen gangen har fornærmet en ung frøken eller herremann ute på fotooppdrag, bedt om navn og antydet at de går i 3. klasse og så er det egentlig 5.-klassinger; det er krise for kidsa det!
Det der blir jo litt verre med årene, når intervjuer noen som man tror går på ungdomsskolen og så er de 2.-klassinger på videregående. Det er heller ikke særlig poppis.
En gang jeg jobbet som kinovakt stoppet jeg en dame i døra, det var 18-årsgrense på filmen og jeg ville se legg'et hennes. Dama var 37 år, men hun tok det nå i alle fall som et kompliment.