Forrige uke var Opdalingen til stede da ledelsen ved St. Olavs hospital svarte på en del spørsmål fra lokale politikere fra Trøndelag. Politikerne; én kommunepolitiker, én fylkespolitiker og én stortingspolitiker, kommer betegnende nok fra samme parti som helseminister Bent Høie (H), alle tre med erfaring fra beredskapsarbeid, enten innen helse eller politi.

I det som etter hvert ble en dialog mellom folkevalgte og helsebyråkrater ble det fort klart at alle gjerne vil at vi skal ha en best mulig helseberedskap. Alle var også skjønt enige om viktigheten av god beredskap, og at beredskap ikke nødvendigvis er det som utføres når noe går galt, men det som tilrettelegges og gjøres klart gjennom gode rutiner i hverdagen.

Hvorfor stopper det da likevel opp? Hvorfor må det kriges om seks ukers nedetid på en ambulanse på dagtid på grunn av ferieavvikling i Oppdal?

Som på mange andre områder i dagens samfunn klarer man ikke å henge med når det gjelder lover og forskrifter, heller ikke innen helse og beredskap. Oppgåtte grenser og rammer fra en annen tid begrenser mulighetene til å finne løsninger som gagner både enkeltindividet og samfunnet.

Systemet som skal hjelpe og beskytte oss er blitt en hemsko, stivbeinte regler og profesjoner som vil beskytte sin enemerker gjennom til tider meningsløse prinsipper, gjør at vi mennesker kommer i andre rekke – noe som slett ikke var meningen.

Vi trenger et helsevesen og en beredskap der fagmiljøer og etater snakker sammen. Selv om eldrebølgen er en varslet helsekatastrofe, så blir ikke ting akkurat noe bedre ved at man bruker telefaks for å kommunisere med hverandre. Det er et paradoks at helsepersonell er mer digitaliserte og har en mer sømløs kommunikasjon med hverandre når de er hjemme på privaten enn når de er på jobb.

Vi har stor tro på norsk helsevesen, vi skulle bare ønske at de enkelte profesjonene og fagområdene hadde selvtillit nok til å samarbeide i stedet for å hele tiden tviholde på oppgaver og ansvar. Tiden er moden for en beredskapsreform der kommunalt helsearbeid og spesialhelsetjenesten knyttes tettere opp mot hverandre – ikke for å ta jobben fra hverandre – men for å gjøre hverandre bedre – til glede og nytte for den som betyr aller mest:

Pasienten og enkeltmennesket.