De siste ukene har nordmenn bokstavelig talt hatt søppel på hjernen. Vi har plukket søppel til døgnets tider og vi har samlet inn utrolig mye. Både skoleelever, næringsliv, privatpersoner og politikere har vært ute og ryddet Oppdal for søppel.
Jeg er for at folk skal få legge smårusk i andres søppeldunk, men det er ikke behov for å stappfull andres dunker med søppel du har funnet på tur.
Søppeldunkene jeg har hjemme er ikke av den største sorten. Jeg fyller den fort opp fram til den skal hentes av søppelbilen, og ofte hender det at jeg må kjøre til et av returpunktene for å kaste søppel, fordi min dunk er full.
Men her forrige uke fikk jeg meg en overraskelse etter arbeid. Jeg ante ingen fred og fare, parkerte bilen og gikk mot ytterdøra. Der ser jeg noe i synsfeltet mitt som ikke var der sist jeg var hjemme. I søppeldunken min er det stappet nedi flere store isoporbiter, og det er stappet nedi så mye at lokket ikke går igjen. Det passer dårlig i disse dager, når fuglene benytter hver en mulighet de har til å rive hull på hver en pose de finner.
Jeg mistenkte kjapt naboen for å ha lagt isoporen nedi, for jeg viste at de hadde handlet møbler, men etter en rask telefon fikk jeg sjekket de ut av saken.
Folk skal få kaste smårask i bøtta mi, det er helt greit. Men når de stapper store biter av isopor i min dunk og de ikke engang får igjen lokket, da har du gått for langt.
Enden på visa var jeg selv måtte ta ut isoporen fra min egen søppeldunk og kjøre på returpunktet for å kaste det. For jeg måtte jo ha plass til min egen søppel i dunken min, som søppelbilen skulle ta med seg over helga. (ksn)