Verden er i endring, så også på tobakksfronten. Da jeg var ung, som bæssjøla brukte å si, var jeg like innrøkt som en røykelaks fra Frøya. Mine foreldre pattet rullings og Petterøs mild i filter fra Winner Tip. Det var litt morsomt det, å få hjelpe til å «lage» sigarettene.
Det var røyking innendørs, og det var røyking i bilen. En nærmest usynlig sprekk i vinduet til sjølen var omtrent den eneste luftingen vi fikk på vinters tid.
Der og da var vi vant til det, og det gjorde ikke så mye. Joda, vi byttet på å bli bilsyk på ferier. Men heldigvis hadde vi Volvo stasjonsvogn, så vi kunne bytte på å ligge og sove oppå bagasjen, de gangene vi var på lengre ferieturer. Og med halve slekta fra Mo til Lofoten, så ble det noen turer. Omtrent hver sommerferie. Dette var før både setebeltepåbudet og røykeloven da, så det var ikke farlig den gang.
Jeg husker røykingen inne på arbeidsplasser og pauserom, jeg husker faktisk hvor oppgitt min mor og hennes kollegaer ble den gangen de ikke lenger fikk røyke på pauserommet. Det startet med at de måtte ut på verandaen, før de etter hvert måtte ta heisen ned fra 9. etasje og komme seg utenfor inngangen for å få tatt en blås. Hun var sykepleier på Regionsykehuset i Trondheim.
I dag får man ikke kjøpt tobakk i, nær sagt, mils omkrets rundt sykehuset.
Jeg bestemte meg for å aldri begynne å røyke. Det har jeg klart å unngå også. Min store synd er snus. Nå har jo snus etter hvert blitt «in», og røyk er ut, i ordets rette forstand. Uten at det skal rettferdiggjøre herjingen snusen driver på med i kjeftamentet.