Da jeg var lita og min far omtalte en mann som en arbeidskar, forstod jeg av måten han sa det på at en sånn kar hadde status. Han var et dugandes menneske som ikke var redd for å ta i et tak. Det samme kom titt og ofte til uttrykk om den kvinnelige delen av befolkninga som var dyktige, grepa kvinnfolk som ikke var redd for å jobbe.

Stor litteratur var det ikke akkurat fullt opp av i heimen hos oss, min far las Det Beste, lokalavisa og løste kryssord, de stundene han satt, og det var ikke akkurat så ofte. Likedan var det med min mor. Hun var stort sett opp og i gang med et eller annet, leste gjorde hun gjerne, litteraturen var ikke henta fra et rikholdig privat bibliotek, men hun var innom folkebiblioteket for å låne med seg lesestoff av og til.

Vi ungene las Sølvpilen, Fantomet, Bobsey Barna og Donald Duck. De gangene det ble innkjøpt tegneserier i heimen, var det stor stas, og kamp om å få lese først. Guffen var gårdsdreng hos bestemor Duck, og han var en skikkelig latsabb som helst ville ligge på ryggen i en høyballe og ta seg en lur. Ikke akkurat en figur som var et eksempel til etterfølgelse, kanskje heller tvert imot. Guffen var ikke sett på som noe råskinn, hverken på den ene eller den andre måten, og han var så langt ifra en hardt arbeidende gårdsdreng som det nesten gikk an å komme.

For mange år siden var det ansatt en ny person i lederteamet i kommunen der jeg bor. En godt skolert mann som var opptatt av at folk burde utdanne seg. På et medarbeidermøte der alle hans undersåtter var til stede, understreket han igjen viktigheten av skolegang og utvikling hos den enkelte arbeidstaker. Avslutningsvis på møtet konkluderte han med at i kommunen han nå var satt til å lede, der gikk altfor mange av innbyggerne rundt med spade, med andre ord, de var vanlige dårlig utdanna arbeidsfolk.

Om mannen og alle hans andre bravader nok er glemt av de fleste i dag, så kan jeg garantere at akkurat den uttalelsen, den vil bli husket for bestandig. I ettertid snakka disse vanlige arbeidsfolka oppgitt seg imellom hva han hadde sagt på dette møtet, og hvor små og udugelige han fikk dem til å føle seg.

Å være «vanlig» arbeidskar eller kvinne har gått fra å være honnørord til nesten fy ord. Stoltheten hos folk som har vanlige jobber, gjerne kroppsarbeid eller andre praktiske arbeidsoppgaver, kommer i skyggen av mastergrader og årsstudium.

Det er et fantastiske skoletilbud i dette landet, og ingen må villedes til å tro at dette med skolegang og utdannelse ikke er viktig. Fagkompetanse har fått større verdi her til lands, nettopp på grunn av utdanningssystemer som ivaretar kunnskap om den skal brukes til å bygge hus eller helbrede folk. Men det har skjedd noe i måten vi møter andre mennesker på. «Hva jobber du med da?» kan vi spørre når vi møter noen vi ikke har truffet tidligere. Ut ifra svaret vi får måler vi på en måte «verdien» av den personen. En sivilingeniør har hos mange høyere status og større verdi enn for eksempel en bonde. Hva har skjedd med hedersbetegnelsen arbeid? Er vi blitt så snobbete i dette landet at vi ser ned på «vanlige arbeidsfolk»?

Det går stadig heftige diskusjoner på nettet, og for ikke så lenge siden var det en uttalelse fra vår landbruksminister som fikk nettet til å boble (koke gjør det sjelden når det er snakk om noe så traust som jordbruk.) Noe av debatten gikk på at landbruksministeren hadde uttalt at det ikke var aktuelt å gi bønder mer inntekt enn den de var villige til å arbeide for. Produksjonsviljen i jordbruket var så sterk mente han at ytterligere stimulans gjennom økt inntekt bare ville forsterke produksjon av en viss type mat. Bakgrunnen for uttalelsen var utfordringene med overproduksjon innenfor enkelte næringer. At det ikke er så lurt å produsere for mye egg eller for mye svinekjøtt, som kanskje må dumpes, behøver en ikke være sylskarp i hodet for å skjønne. Men er det riktig å si noe som kan forståes dit hen, at hvis bøndene får for godt betalt så gidder de ikke å jobbe så mye?

De bøndene jeg kjenner de jobber mye, og de aller flest av dem trives med å være arbeidere. Lange dager, mye ansvar og bekymringer for vær og vind, avlinger og dyrehelse er deres arbeidshverdag. De færreste av dem skriver timer, men de står på, for tross alt er det maten vi lever av også i dette landet. For godt betalte bønder var altså ikke særlig lurt ifølge hr. Dale. Det er fantastisk bra at det fortsatt finnes folk i dette landet som virkelig vil jobbe fysisk, som hjemmehjelpere, snekkere, bønder, fiskere og andre gode praktiske jobber. God nok lønn for jobben de utfører og respekt for det de jobber med, bør være en selvfølge. Dette landet ville fortsatt vært ei steinur, hadde det ikke vært for mennesker som i generasjoner har brukt både spade og spett for å brøyte seg rydning og dyrke jorda.

Politikerne bevilga seg selv et klekkelig lønnstillegg her før sommeren. Hardt arbeid går for seg i maktens korridorer, bak pc’er og i møterom. Enda godt de gjør seg fortjent til lønna, i den bransjen er det i hvert fall skremmende lite snakk om overproduksjon.