Mandag så jeg Sicario: Day of the Soldado på kino. I etterkant har jeg (igjen) tenkt en del på hvor mye musikk betyr for en filmopplevelse. I Sicario er det islandske Jóhann Jóhannsson, som gikk bort i februar, som har komponert mye av musikken.
At Guillermo del Toros skuespillerprestasjon i nevnte film er noe av det mest «badasse» undertegnede har sett i en film på ganske lenge (og dæven steike så rå han er i denne filmen), underbygges og løftes så til de grader opp av Jóhanssons musikk (sjekk ut «The Beast» fra filmscoren om du er interessert).
I enkelte filmer setter musikken tonen fra første sekund. Personlig får jeg frysninger allerede før første bilde vises i Jurassic Park, takket være legenden John Williams stemningsfulle og kanskje litt «uhyggelige» intromusikk («Opening Titles»). At resten av soundtracket er et mesterverk, er selvsagt også verdt å nevne.
Tirsdag så jeg skrekkfilmen «Hereditary». Den viser hvordan et mer nedstrippet musikalsk lydbilde også kan bidra til å sette stemningen og skape den nerven en slik film trenger. Ikke alle filmer gjør seg best med pompøs symfoniorkestermusikk ala Star Wars. Hadde de gått for noe sånt i «Hereditary», hadde filmen trolig blitt dårligere.
Samtidig er det bare å se for seg «Inception» uten Hans Zimmers bombastiske mesterverk av en score. Her hadde det nok funka dårlig med et mer nedstrippet lydbilde.
Filmmusikk er en viktig del av lydsporet til min hverdag. Etter å ha sett en knallfilm, tar jeg ofte meg selv i å høre på musikken fra denne filmen i flere dager etterpå. De siste dagene har jeg hørt på musikken fra Sicario.