Så var det snipp, snapp, snute for Kåre Ingebrigtsen og Erik Hoftun i Rosenborg.
Siden sparkingen ble kunngjort, har mange angrepet styrleder Ivar Koteng for måten det hele ble håndtert på og for i det hele tatt å ha sparket en så suksessfull og jovial trener som Kåre Ingebrigtsen. Ingen skal betvile at Koteng kun ønsker det beste for klubben.
Og la oss være ærlige. Prestasjonene har ikke vært gode de siste to sesongene.
Mange stusser på at «tre seriegull og to cupmesterskap ikke er godt nok for Rosenborg». De som sier det, kan umulig ha fått med seg poenget.
Kåre Ingebrigtsen gjorde en strålende jobb med å få Rosenborg tilbake hvor de hører hjemme i fotballhegemoniet i Norge - på toppen. Dessverre har ikke de to siste sesongene stått i stil til de første 18 månedene av Kåres æra, med unntak av i enkeltkamper. Rosenborg har større ambisjoner enn å bare være over Molde og Sarpsborg på tabellen.
Selv om de høydepunktene var fantastiske, som Ajax-kampene i fjor og 4-0 mot Molde i vår, har det ofte vært rett og slett kjedelig å se Rosenborg spille. Kollektivet sviktet og angrepsspillet ble lidende.
Er det fordi Ole Selnæs aldri ble erstattet? Eller fikk Kåre en mental knekk og mista trua på suksessformelen som faktisk landet han Rosenborg-jobben, etter den grusomme (uheldige) avslutningen på kampen mot Apoel i CL-kvalikk?
Der Kåres kollektiv i 2015 oste av spilleglede og godt samspill, har spillemønsteret de siste to sesongene blitt vannet ut mer og mer. Det har styret sett og tatt affære. Kåre fortjener vår respekt og vår takk, men kanskje er det kanskje ikke så dumt med nytt blod? (jam)