Mens jeg har jobbet, har Frida levd glade dager, blant annet i form av en tur langs Vestlandets storslåtte natur.
Frida og jeg er nokså forskjellige, både i form og innhold, for å si det sånn. Hun kaster seg for eksempel frydefullt ut i elv og fjellvann så fort anledningen byr seg, temperaturen er fullstendig underordnet.
Jeg er det som på rennbygg kalles kjælin'. Med andre ord veldig tilbakeholden med å senke legemet i vann som ikke holder minst 25 grader. Badelivet begrenses derfor til badekaret (har forresten ikke), eller Middelhavet (sjelden).
Bestemor og bestefar er foreløpig blitt velsignet med tre gullklumper, og når krabatene eller krabatinnen, besøker gamlingene og løper en i møte i pur gjensynsglede, ja da er livet i sannhet verdt å leve.
"Six foot six he stood on the ground, He weighed two hundred and thirty-five pounds, But I saw that giant of a man brought down to his knees by love.
...Like the wind, it covers our land, Strong enough to move the heart of any man. This thing called love". Selv om jeg strekker meg nesten "six foot six" til værs, er jeg samtidig langt unna å veie tohundreogtrettifem pounds.
Å påstå at jeg er en gigant, er derfor så avgjort å tøye begrepet for langt.
I går kom Frida tilbake fra ferie. Go' klumpen oppsøkte umiddelbart kontoret mitt, logrende med halen, klynkende av gjensynsglede. I går kveld kom Karen (4) på overnattingsbesøk. Hun kom meg i møte, og selv om det må understrekes at solstrålen ikke akkurat logret med halen, virket også hun oppriktig glad for gjensynet.
Jeg kan ikke for det, men når to- og firbente viser dette udefinerbare som kalles kjærlighet, må selv "giganten" ned på kne. (jif)