Hva ville du sagt, om hele inntekta di plutselig uteble? Ett år eller fem? Kostnadene ville vært de samme, så hvordan ville du taklet dette? Hvordan ville du skaffet mat til barna dine? Fått hjulene til å gå rundt? Berget huset? Reddet firmaet? Ja, hele det trygge livet du har nå?

Det er slik situasjonen er for mange bønder i disse dager. Noen har mistet avlinger for millioner, mens kostnadene er omtrent de samme. Husdyrbønder har fått så små avlinger, at de ikke ser annen råd enn å slakte store deler av buskapen. Alternativet er å ta opp store lån, på toppen av det man har i gjeld fra før, og kjøpe kostbart grovfor i et veldig trangt marked. Eventuelt kjøpe kraftfor for store summer. Penger man ikke har.

I fjor var det isbrann og regn som gjorde hverdagen vanskelig for mange bønder. I år er det tørken. Hva om de neste årene byr på like store utfordringer? Hva om det er klimaendringene som nå gjør seg gjeldende? Ingen bonde klarer å stå i dette alene. Å lage mat til folket, er den viktigste jobben av alle. Uten mat, trenger vi ikke noe annet heller. Matproduksjon bør være et nasjonalt ansvar, og ikke noe som hviler på den enkelte bonde

Erstatningen dekker kun en liten brøkdel. Først trekkes det fra 30% i egenandel, så trekker man fra eventuelle andre tapsårsaker og det man har spart av kostnader. Tapet bonden sitter igjen med blir enormt, så hvordan skal han kunne drive videre uten å gå konkurs?

Hva er så vanskelig med å forstå at dette er en nasjonal katastrofe? Ja, faktisk internasjonal også, for flere land rundt oss er i samme situasjon. Alle må ha mat, og noen må produsere denne maten.  Kun 10-15 prosent av verdens matproduksjon krysser landegrensene. Det vil si at jo mindre matproduksjon vi har selv, jo mer avhengige er vi av å få en skjerv av det andre land produserer. Det er kun overskuddet som eksporteres. Trenger man maten selv, stenger man grensene. Ingen land vil risikere å få opptøyer og indre opprør ved å eksportere mat som egne innbyggere trenger. Med andre ord, hjelper det lite å ha flust med penger, om mat ikke finnes på markedet.

FN sier at alle land bør ha en så høy selvforsyningsgrad av mat som mulig. Norge er elendig i så måte. Vi har et klima og en topografi som ikke går i vår favør, men vi må gjøre det vi kan, for å produsere mest mulig på norske ressurser. Ikke bare for vår egen del og vår egen sikkerhet, men også av hensyn til resten til verden. Hvor etisk er det å forsyne seg av andres matfat i årevis?

I år har vi fått se hvor viktig utmarksbeitet er, når jordene og beitene hjemme på gårdene tørker ut. Likevel er det et ønske fra mange at husdyr ikke skal få beite i norsk natur. Vi bør heller ha rovdyr der. Da må man spørre seg; skal vi egentlig ha mennesker i Norge?

Beitedyra høster gras i utmarka for rundt en milliard kroner i året. Ressurser vi ikke kan gjøre oss nytte av på annet vis. Potensialet er dobbelt så stort. Hvor etisk er det at vi heller skal ut på verdensmarkedet, og konkurrere med verdens fattige om maten? Vi gjør det allerede og i stadig større omfang. Har vi samvittighet til å forsyne oss enda mer? Har vi mot nok til å legge egen sikkerhet i hendene på andre land?

Ikke? Nei da, må vi støtte opp om norske bønder. Gi dem en hjelpende hånd. De er som blodet som pumpes rundt i årene dine. Du klarer deg ikke uten.