Jeg husker ikke sist jeg dro på besøk til venner, uten å ringe eller sende melding først. For oppvoksende generasjon, så er det sikkert helt som det skal være. For oss som vokst opp før mobiltelefonens store inntog, kan det føles litt rart.
Det er nesten sånn at du føler deg litt uglesett om du dukker opp på døra hos noen, uten å ha varslet din ankomst først. Det er litt underlig, når jeg selv sitter og håper på besøk, nærmest hver dag. Burde jeg ikke da tenkt at andre også håper på besøk?
Før i tiden, så dro vi bare. Ringte på døra og satset på at noen ikke var hjemme. Om det ikke passet, så dro vi igjen. Uten å tenke mer på det. I dag brenner man inn med en skyldfølelse om man dukker opp på døra til noen på et upassende tidspunkt. Jeg kjenner nesten på en skam - hvordan kan jeg være så frekk?
Jeg har en nabo som buser rett inn - omtrent som Kramer i TV-serien Seinfeld. Jeg har gitt beskjed om at det ikke er nødvendig å ringe på, da slipper vi å reise oss for å gå å åpne døren. Det er veldig befriende med sånne typer, som bare kommer og slår av en prat. Sånne vil jeg ha flere av.
Det er godt å ha sosial kontakt, ut over sosiale medier. Jeg kjenner det begynner å bli nok telefon, jeg glemmer å sjekke Facebook, jeg glemmer å sende snap, og det går uker mellom oppdateringene på Twitter. Alt var ikke bedre før, men den sosiale omgangen var definitivt bedre. Jeg håper verden snur akkurat på dette punktet, selv om jeg ikke tror helt på det.