- Noen spørsmål til ettertanke

Les Harald Jæres leserinnlegg her.

Harald Jære.   Foto: Arkiv

Meninger

Nylig kom jeg over et avisutklipp med denne overskriften, datert 22. november år 2000, trolig fra «Opdalingen». Temaet er mer aktuelt enn noen gang, og jeg velger å ta utgangspunkt i det jeg skrev den gang. Jeg skriver med bakgrunn som tidligere gårdbruker, og godt over gjennomsnittlig interessert i fugler og deres leveområder. Velger også å stille noen spørsmål til ettertanke.

Viktigere enn diskusjonen om Sivabygget. Hyttebyggingen har virkelig skutt fart på disse 18 årene. Den gang var det strid om hyttebygging i Gjevilvassdalen. Det ble ingen hytter, men noen kilometer unna legges det nå ut et område på 1000 dekar for hyttebygging! I mine øyne er debatt og planer om fremtidig bruk av utmarka enda viktigere enn en mer visuell sentrumsdebatt.

Hvor mange turister og hytter skal vi ha i Oppdal? Er tomtesalg fornuftig disponering av gard og grunn? Er utviklingen bærekraftig alt tatt i betraktning?

For de som er grunneiere og som forvalter en gard i en kort periode i et tusenårsbilde, påligger det et stort ansvar for de kommende slekter.

Et par ting har i alle tider vært sentralt. Bruk av naturen uten å forbruke, og garden skulle helst overlates til neste generasjon i bedre stand enn da en tok over..

Er vi ved et skille? Salg av noen hyttetomter her og der er en naturlig del av utviklingen i et bygdesamfunn. Sitat fra år 2000:" Her i Storlidalen har vi til nå hatt en, for det meste, kontrollert utbygging. Da med tanke på å opprettholde et lite lokalsamfunn med vei, strøm, telefon, butikk med mer.» Tomtesalget i Oppdal har eksplodert i løpet av et par tiår.

Det kommer folk etter oss. Hva om vi som var forrige generasjons bønder hadde overlatt garden til dagens generasjon med alle de hyttene som pr. dags dato er bygd eller planlagt? Hadde vi ment at våre forgjengere hadde vært fremsynte? Tror ikke det. Det er å håpe at vi i vår materialistiske tid ikke forbruker og oppfører oss som om vi var siste generasjon på jorda.

Finansiering av driftsbygninger. Var medlem av jordstyret, som det het den gang, på begynnelsen av 1970 tallet. Noen hyttetomter ble fradelt. Det var oftest i tilfeller der pengene ble brukt til å hjelpe finansieringen av nye driftsbygninger. Men dette ble betraktet som siste utvei. Nå er mange av disse driftsbygningene nedslitt, men hyttene står.

Men det finnes også noen som pløyer tomtepengene tilbake til varig inntektsgivende virksomhet, - eller til garden, der de hører hjemme.

En stor glipp. Jeg vet at noen av disse hyttene nå er til forargelse for nåværende generasjon, - solgt er solgt, Noe helt annet ville det vært om hyttene hadde innbragt selgerne og senere generasjoner en årlig bygslingsavgift, det ville virkelig vært noe for framtida. Det ville nå i 2018 utgjort flere titalls millioner i årlig inntekt for grunneiere og skatt til kommunen.

Det er et paradoks at hyttene blir bygd i de fineste utfartsområdene, ofte i sørvendte og frodige lier og beitemarker. Sett fra et agronomisk synspunkt er det områder med lav bonitet, (skrapmark) og med et sparsomt biologisk mangfold som hadde passet best til hyttetomter. Det er konkurransen om å selge de fineste tomtene og markedet som har hatt full styring på dette.

Unntatt er nærområdene rundt skiheisene, her tvinger det seg frem tettbygde hyttebyer. Skiheisene er motoren i vinterturismen..

Et sentralt emne: Noen steder opplever vi allerede for stort press på naturen i forbindelse med ferdsel og turisme. Det kan dokumenteres oppgitte hekkelokaliteter for noen sjeldne og til dels truede fuglearter. Stangmyra på Resset er på tålegrensen. Trekkveier for storvilt og habitater for jaktbare arter som rype og orrfugl får innsnevret leveområdene. Stor trafikk av folk og hunder fra hyttene vil forstyre fugler og dyr som lever i utfartsområdene.. Rypa og orrhøna kan for eksempel tidlig på våren finne seg revir og legge egg nær eller i et hyttefelt. Men her øker trafikken utover forsommeren, og når de blir skremt skyr de ofte reiret, og egga blir spist av kråke, rev og andre predatorer.

Prisen for økt ferdsel i skog og fjell er det naturens innvånere som må betale. Det har også vært en revolusjon på hvordan naturen brukes de siste tiårene.

Det kan nevnes is og fjellklatring, også på «feil» steder, muligens også økt ferdsel på og ved Driva elv, ( kongeørn og hubro). I sårbare områder vil også den tiltagende ekstreme skisporten virke forstyrrende, spesielt på senvinter og vår.. Det positive som har skjedd med ferdselen er kanaliseringen i forbindelse med trimpostene.

Tiden er overmoden for å ta en vurdering på bredt grunnlag, spesielt om videre hytteutbygging, men også turisme og ferdsel generelt. Noen områder er mer sårbare enn andre. Dette er dessverre for dårlig kartlagt, eller blir ikke tatt nok hensyn til under planlegging.

Loven om fri ferdsel spiller ikke på lag med nødvendig aktsomhet i områder der det finnes sårbare arter. Vi må ikke komme dit hen at vi driver prostitusjon på naturen. Da mister vi smått om senn det vi liker å skryte av, - verdens flotteste natur med et rikt dyre og fugleliv.

Vi er i gang med å forbruke naturen, noen steder smått om senn, andre plasser går det med olympisk fart. For sent blir de negative konsekvensene synlige. Det kan komme en tid der en må konstatere at man visste ikke riktig hva man gjorde.

Forsøplingen vil også øke proporsjonalt med økt ferdsel og er dessverre et aktuelt tema. Det finnes et og annet «natursvin» som gir blaffen. Dette kan også være farlig for fugler og dyr

Hvor blir det av miljøprofilene? Er økonomisk avkastning så viktig at det går på bekostning av natur og miljø? Det er lett å miste «gangsynet» i gode økonomiske tider når alt tilsynelatende peker oppover.

. Det er naturmangfoldet og slektene etter oss,- og spesielt de som overtar gard og grunn med frasolgte hytteområder som blir taperne. Vi må ikke stelle oss slik at våre etterkommere fordømmer oss!

«Dei gamle fjell i syningom er alltid eins å sjå.» Så sant, så sant, helt til Dovre faller. Det kan etter hvert bli dårligere med det biologiske mangfoldet mellom horisontene.

Harald Jære