Tid for forsoning?

Meninger

Per Henrik Vognild, Geir S. Jacobsen og Haldor Toftaker inviterer og bekrefter på Opdalingen/nett at striden om skiløype i Gjevilvassdalen handler først og fremst om politisk uenighet om grunneiernes rett til å forvalte sine eiendommer. Utspillet er prisverdig. Saken er prinsipiell og er viktig i en faglig politisk diskusjon.


 

I 1987 ble Trollheimen landskapsvernområde fredet ved kongelig resolusjon for å ta vare på et vakkert og særegent fjellområde med skog og seterdaler og et rikt plante- og dyreliv.

Reaksjon på vernet fra berørte grunneiere var forståelig. De opplevde å bli fratatt råderett over sine eiendommer. Det opplevdes som urettferdig og frambrakte skuffelse.  Men vern av verdifulle naturområder er en del av en nasjonal politikk som avgjøres av Stortinget. Det har de fleste forsonet seg med.

I 2001 legges det fram en gjennomarbeidet plan for fritidsbebyggelse i Gjevilvassdalen. Oppdal kommune, politikere og administrasjon, støtter utbyggingen. Daværende rådmann Fostad er en sentral forsvarer av planen. Statlige myndigheter ved Fylkesmannen, griper inn og det ender med at utbyggingsplanen blir stoppet. Ingen utbygging fra Resset og inn til vernegrensa (ved Gjevilvasshytta). Det åpnes imidlertid for spredt hyttebygging mellom Resset og Osen, under forutsetning at det utarbeides en helhetlig plan for området.

På nytt opplever grunneiere innskrenkninger av sin råderett over egne eiendommer i dalen. Dette fører til et sterkt engasjement og diskusjonen om brøytet vei hardner til. Man forsvarer brøyting med tapt næringsinntekter ved utleie av setre og framkjøring av ved. Grunneiere har hele tiden hatt rett til å bruke traktor og snøskuter for å ta vare på eiendom og utøve ordbruksvirksomhet.

At enkelte grunneiere ønsker brøytet vei fram til sine eiendommer er forståelig. Men det store flertallet av grunneierne aksepterte de nasjonale politiske føringer for bevaring av Gjevilvassdalen som en særegen seterdal med et kulturlandskap av nasjonal verdi. De ønsker å forvalte sine eiendommer på en måte som sammenfaller med statlige føringer. De ønsker å bevare på best mulig måte det gamle livet i dalen knyttet til  jordbruksvirksomhet og tradisjonelt friluftsliv. Et utvidet vern i Gjevilvassdalen er det få grunneiere som ønsker.

Uenigheten om skiløypa var og er intern i veilaget og man blir sannsynligvis  aldri enig om bevaring av skiløype langs veien. ”Brøyterne” taler for at deres eiendomsrett må prioriteres. Det vil være på bekostning av storsamfunnets ønske om bevaring av et ”kulturlandskap med nasjonal verdi” og lokalsamfunnets ønske om å bevare ei skiløype som er viktig for deres vinterfriluftsliv og Oppdal som reiselivsdestinasjon.

Et vedtak om å ekspropriere løypegrunnen baseres seg på kommunestyres valg i forhold til hva de mener er best sett i forhold til de totale samfunnsmessige interessene.

Et standpunkt til grunneiers eiendomsrett er et viktig prinsipielt spørsmål som vil ha stor betydning for videreutvikling av Oppdal. I hvilke tilfeller må eiendomsretten vike til fordel for storsamfunnets interesser?

Det forundrer meg at spesielt SP forholder seg taus i denne debatten.  Skulle gjerne vite hva Arne Braut og Geir A. Espnes mener om denne saken.