Markedsføring uten gangsyn

«Hvorfor markedsfører vi?» og «hva er det egentlig vi markedsfører?» Dette er spørsmål som alle Oppdals bygdeentusiaster bør tenke gjennom og ta stilling til.

Julie Killingberg i Oppdal Venstre.   Foto: Jan Are Melgård

Meninger

Skrevet av Julie Killingberg, Oppdal Venstre

Vi bør rett og slett tenke litt mer over konsekvensene av større folkemengder.

Det er ikke lenge siden VG publiserte en artikkel med følgende tittel: Disse stedene «ødelegges» av instagram. Her ser journalister med et kritisk blikk på turistmasser på steder som ikke er egnet for større folkemengder. Med tanke på hvor fort informasjon sprer seg med dagens teknologi må vi være mer varsom enn noen gang.

I forrige uke skrev jeg et leserinnlegg i OPP om forsøplingen på badeplassene langs Driva, mangel på hyppig nok søppeltømming i Skarveien og behovet for offentlige toaletter ved klatrefeltet på Ishoel. Jeg fokuserte på å få fram behovet for tilrettelegging når det kommer til å håndtere turistmassene. Det er klart at skal vi markedsføre et sted, så må vi også tilrettelegge det. Sier vi A må vi bli med på B!

Imidlertid er jeg av den oppfatning at selv om Oppdal lever godt av turister, og selv om bygda tjener mye på at det kommer folk hit, så bør vi sortere litt bedre hva det er vi velger å promotere. Tidvis ser jeg ulike aktører, både privatpersoner og næringslivsaktører som alene eller i samarbeid med det offentlige skriver om, og legger ut bilder av mer eller mindre gjemte perler der det på ingen måte er tilrettelagt for mer ferdsel. Enkelte steder er det kanskje bare en kulp der det egentlig ikke er plass til mer enn én familie av gangen og der det på ingen måte finnes infrastruktur som er tilpasset økt ferdsel. Uten nødvendig tilrettelegging mener jeg det blir feil å bidra til å skape økt ferdsel til slike steder. Vi er langt ifra situasjoner som de som finnes på Trolltunga og Prekestolen her i Oppdal, men det gjelder fremdeles å være føre var.

En ting er jo dette med hensynet til naturen, men en annen ting er det med hvordan vi skal markedsføre for å få folk til å legge igjen penger i bygda. Her må jeg si at jeg opplever oppdalingene som å være litt på ville veier da en god del av den informasjonen som deles i så måte er for lite målrettet med tanke på hva en tenker at bygda skal sitte igjen med. Villcamping for eksempel, på steder som Rauøra. Hva sitter vi som samfunn igjen med her dersom de besøkende turistene ikke engang betaler for tilretteleggingen av do og parkering? Her tenker jeg at vi har et stort potensial!

Slik jeg ser det har vi i denne sammenheng tre hovedutfordringer i Oppdal: Vi trenger å finne ut hva det er som er fornuftig å markedsføre med tanke på slitasje på naturen. Vi trenger en løsning for å få finansiert bedre tilrettelegging av de stedene som løftes fram, og sist men ikke minst trenger vi en kvalitetssikring av de felles markedsføringskanalene i bygda der en i det minste forsøker å se på sammenhengen mellom hva som markedsføres, og hva som gir avkastning.

Nå skal jeg ikke komme og si at alt dette er ikke-eksisterende. Det finnes per dags dato en ordning for finansiering av mindre tilretteleggingstiltak for friluftsliv der lag og foreninger kan få bidrag til igangsetting av frivillig arbeid. Skal det imidlertid iverksettes større tiltak må det kanskje noen ekstra gulerøtter til for å få jobben gjort?

Sti og løypeplanen på Oppdal har som et av to hovedformål å virke konfliktdempende ovenfor potensielle interessekonflikter, og uttrykker eksplisitt at «markedsføring av traseer ikke bør forekomme før en ferdselsåre er godt nok tilrettelagt». Dette tenker jeg bør gjelde mer enn bare ferdselsårene, og at vi alle har et ansvar. Vi har mange eksempler rundt om i Norges land på at allemannsretten særlig i møte med andre kulturer har skapt konflikter. For å kunne fortsette å ha allmenn støtte til allemannsretten så er det derfor viktig å forsøke å holde konfliktnivået mest mulig nede.