Er Senterpartiet bygdas beste venn?

1. kandidat Mari Rui Heiniger i Oppdal MDG er usikker på om Senterpartiet klarer å kanalisere frustrasjonen i distriktene i konstruktiv retning.

Mari Rui Heiniger er 1. kandidat Oppdal MDG.  Foto: Arkivfoto

Meninger

Skrevet av Mari Rui Heiniger, 1. kandidat Oppdal MDG

Distriktspolitikk er et hett tema i valgkampen. Senterpartiet seiler fram og vil gjøre det svært bra. Men er Senterpartiet bygdas beste venn? 

Jeg, en vanlig jente fra Stange, har blitt en distriktsopprører. Etter tilsammen ti år i storbyer som Düsseldorf og Rotterdam bruker jeg nå tid og krefter på å kapre en plass i kommunestyret i en distriktskommune der det er mer sau enn folk. Hva har skjedd? 

Som de fleste nordmenn trenger jeg ikke grave dypt i familiesagaen for å finne bønder og bygdefolk. Oldefar kom fra en fjellgård i Telemark, mormor fra en gård i Tylldalen og morfar fra en gård i Alvdal. Generasjon etter generasjon levde livet sitt innenfor en ramme av nærhet til naturen og stor grad av sjølberging. Det er ikke så lenge siden.  

Selv vokste jeg opp blant korngårder på Stange. Og kanskje er dette en forklaring på hvorfor jeg satt i byen og drømte om livet på landet. Uansett. Jeg tok drømmen på alvor og har nå bodd i Oppdal i seks år. På et småbruk, ikke på gård, men med stor nok tomt til å realisere kjøkkenhage og høns. Vi har fått god plass, interessante bekjentskaper og nye innsikter. Jeg har aldri angret på flyttingen. Men jeg er bekymret.


– Nå får folk sjansen til å stemme grønt

Mari Rui Heiniger er partiets toppkandidat.

 

Jeg er bekymret for distriktene våre, for norsk matproduksjon og for klimaendringer. Disse temaene henger sammen, og det er viktig at vi får øynene opp for koblingene. Alle trenger mat på bordet og vi lever i en tid der klima og miljø må ha høyeste prioritet, skal vi sikre livsgrunnlaget til barna våre. 

Utviklingen i landbruket har over tid gått mot stadig større enheter, med økende krav til effektivitet og intensiv drift. I stedet for å ta utgangspunkt i topografi og ressursgrunnlag, har landbrukspolitikken basert seg på driftsformer mer tilpasset Danmark enn Trøndelag. Kulturlandskapet gror igjen. I snitt legges det ned to gardsbruk hver dag. Fraflytting truer distriktene. 

Ekstremvær og global uro gjør det viktigere enn noen gang å ta hele landet i bruk. Dette handler om matsikkerhet, om å ha en mangfoldig og robust matproduksjon. Samtidig vil det å satse på bærekraftig landbruk være viktige klimatiltak i seg selv.

Distrikts-Norge kan bidra til en betydelig reduksjon i det nasjonale klimaregnskapet hvis vi styrker matproduksjonen basert på lokale ressurser. Da vil behovet for import og transport gå ned, og mindre bruk av soya i dyrefôret vil dempe presset på avskoging i Brasil. Miljøvennlig drift vil øke naturens evne til karbonlagring. Mer bruk av tre gjør at vi kan fase ut miljøfiendtlige materialer, - betong står eksempelvis for rundt 5 % av verdens totale CO2-utslipp.


 

Distriktene må tillate seg å tenke klima på en annen måte enn i tettbygde strøk. Tiltak som er viktige i byene, gir ikke samme klimagevinst i bygdene der folk er få. I Oppdal er vi snaut 7000 innbyggere og bor spredt, det monner ikke stort å be folk sykle til jobb. Min bekymring for klima og matproduksjon har gjort meg til en distriktsopprører. Vi må stanse fraflyttingen og nedleggingen av gardsbruk, og vi trenger livskraftige lokalsamfunn. Dette er nok Sp og MDG enige i.

Men jeg er ikke udelt begeistret over framgangen til Senterpartiet. Jeg er usikker på om Senterpartiet klarer å kanalisere frustrasjonen i distriktene i konstruktiv retning. Jobber de for nødvendige systemendringer i landbruket? Ønsker de å forvalte naturverdiene våre på en langsiktig måte, eller er det kortsiktig profitt som gjelder? Jeg ser et parti som ynder å snakke om ytre trusler, i form av EU, sentrale reformer og ulv i skogen, men som viker unna i viktige spørsmål. Jeg ser et parti som hausser opp motsetningen mellom bygd og by, mens vi i virkeligheten trenger å spille på lag for å sikre framtida til kommende generasjoner. 

Distriktspolitikk er for viktig til at vi kan gi Senterpartiet monopol på å være «bygdas røst». Slagsvold Vedum har til nå distansert seg fra MDG og vil helst fremstille De Grønne som byfolk. Det bør han slutte med. MDG har en solid distrikts- og landbrukspolitikk for framtida, og målet er en drift som er tilpasset det lokale ressursgrunnlaget og som spiller på lag med prosessene i naturen. 

Jeg håper at et fruktbart samarbeid kan vokse fram mellom alle som ønsker å ta vare på norsk matproduksjon og bygdene våre. 

Basert på en tekst av Benedikte Nes, Tokke MDG.


Vi må sykle og gå mer!

Mener et slikt miljøtiltak kan gjøres med billige og enkle grep.