«Fritidsinnbyggerne våre opplever evigvarende krangel og spetakkel»

- Hvis vi ikke snur dette er det kun en taper - og det er ei flott fjellbygd som lyder det stolte navnet Oppdal, skriver Haakon Nordseth (V) i dette leserinnlegget.

Venstres kommunestyrerepresentant, Haakon Nordseth.  Foto: Jan Are Melgård

Meninger

Vi vil vi vil men får det ikke til!

Oppdal er og forblir ei landbruksbygd, men vi er hyttenarkomane. Lik det eller ei - men sånn bare er det. Jeg ønsker at det skal være attraktivt å være grunneier og matprodusent i Oppdal. Uten bonden dør Oppdal. Jeg kan, og jeg vil forsvare dere i tykt og tynt. Men den viktigste omdømmebyggeren er dere selv, og den råeste budbringeren er fritidsinnbyggerene og gjestene våre. De er bondens viktigste ambassadører. Etter ei vinterhelg i Oppdal med flotte langrennsforhold, lun peiskos, lekker kortreist mat, solsvidde tømmerbygninger i nær natur, forsvinner de ut i verden, som dedikerte misjonærer og sprer det gode budskap - gratis. Det er ikke akkurat negativt at de kommer tilbake helg etter helg, og legger igjen nesten en halv milliard i året i den lille bygda vår heller.

Skiløypene, stiene, kulturlandskapet, gjestfriheten og det lune vertskapet - det er suksessoppskriften som gjør våre flere tusen misjonærer sterke i trua på mandagsmorgen. Fulle av overskudd og pågangsmot møter de opp på hundrevis av arbeidsplasser, et utall høyskoler og studiesteder. Kveldene og helgene oppsøker de venner og familie og sprer det samme glade budskap om den vakre robuste fjellandbruksbygda vår.

Like ødeleggende er det når løyper i trass forsvinner gjennom bakmonterte snøfreser, frustrerte grunneiere nekter skiløype over egen grunn, og fritidsinnbyggerne våre opplever evigvarende krangel og spetakkel. Da er det det som er budskapet mandag morgen. Hvis vi ikke snur dette er det kun en taper - og det er ei flott fjellbygd som lyder det stolte navnet Oppdal.

Løyper, stier og friluftsinfrastrukturen vår er avhengig av en ting. Enighet og samarbeid. Vi som lokalsamfunn og kommune må legge forholdene til rette. Vi må sette pris på at privat utmark blir servert på et sølvfat, til fellesskapets nytte og glede, og dere grunneierne må faktisk være enige dere i mellom.

Skiløypene, som vi er samstemte om at både, bønder, prest og lensmann vil ha, har en stor svakhet. Akkurat den samme svakheten som enhver juletrebelysning legger for dagen. Hvis en pære ryker, slokker hele juletreet. Det samme problemet har vi med ei skiløype som går over et utall grunneiere. Når en grunneier setter seg på bakbeina slokker hele løypa.

Hvorfor får de det til i Storlidalen?

De leverer en fantastisk kombinasjon av ansvarlig, kortreist og flott fjellandbruk, og forutsigbare strøkne skiløyper på ubrøytet vei. Selvfølgelig er hovedårsaken dyktighet og innsikt, men det er ikke noen ulempe at det er en grunneier som eier både juletreet og alle lyspærene heller!

Hva gjør vi?

Forutsigbarhet er det viktigste både for landbruket og fritidsinnbyggerene våre. Frivillige avtaler er absolutt det beste for alle, men det krever langsiktighet og forutsigbarhet. Jeg tror løpende avtaler med minst fem års oppsigelse er en god modell. Da har både storsamfunnet og grunneieren en trygg plattform å forholde seg til. I dag er det helt uholdbart for alle. Vi kan møte opp kl 0600 om morgenen med en fem tonns tråkkemaskin for å sette skispor til glede for alle, bare for å oppdage at en av grunneierne har tatt med seg lyspæra si hjem, og med det slukket hele løypestrekningen. Når det skjer er det utrolig fristende å starte en reguleringsprosess som sikrer alle stier og løyper i kommunen. Det måtte vi til slutt i Gjevilvassdalen.

Det hjelper ikke at vi har både forståelse og samarbeid med ni av ti - alle må være med. Jeg håper vi greier å sette oss ned rundt det samme bålet - og det uten at noen har med seg bensin. Dette må vi rett og slett finne en løsning på. Jeg skal være ærlig - for meg dreier ikke dette seg først og fremst om to strøkne klassiske skispor med vaffelmønstret skøytetrasse mellom. Det dreier seg om omdømmet til alle våre næringers mor - et robust levende fjellandbruk.

Men jeg tror faktisk Ole Brum har rett denne gangen. Ja takk - begge deler.

Haakon Nordseth