Dagens grådighet og egoisme viser at oss mennesker er meget sårbare

Milosh Henrik Motys mimrer tilbake i tid og drar sammenligninger mot dagens koronasituasjon i dette leserinnlegget.

Milosh Henrik Motys ved frokostbordet sammen med Johan Olav Koss i OL-landsbyen i Lillehammer. Bildet er tatt 25. februar 1994.  Foto: Privat

Meninger

Jeg vil gjerne bidra med noen minner fra barndommen og oppveksten min i Praha. Jeg husker meget godt enkelte episoder fra hamstringen i sluttårene av den 2. verdenskrig, spesielt fra vintermånedene 1944 og 1945. Spesielt vanskelig var periode etter bombing av Praha den 14.02.1945.

Liknende situasjoner hadde jeg opplevd under det totalitære kommuniststyret. Spesielt vanskelig ble det i perioder under den brutale kommunistiske maktovertakelse 25.02.1948, under Koreakrigen, under invasjon av Sovjet til Ungarn, under Kubakrisen og under invasjon av Sovjet- og Warszawapaktas styrkene. Jeg mener at dagens situasjon er bare en meget mild utgave av det som jeg har opplevd.

Dagens generasjoner er bortskjemt og er meget egoistiske. Derfor er det på en måte ganske bra at dagens grådighet og egoisme hos oss er blitt minnet om at vi mennesker er meget sårbare vesener. Penger eller stilling kan ikke beskytte oss mot sammensatte mektige mikro, eller makro naturkrefter.

Jeg vil gjerne presentere meg for dere med en liten biografi oversikt og med noen vedlagte bilder og kopier av noen dokumenter som støtter teksten. Jeg håper at det skal bidra til nærmere bekjentskap med meg, som er en gammel bøhmisk-norsk gruvemann.

Først må jeg takke til de norske myndigheter og det norske samfunnet for beskyttelse jeg har fått her i landet. Men jeg må også opplyse om at det har krevd en enorm innsatsvilje fra min side til å oppnå den vellykkete integreringen her i Norge.

Jeg fikk absolutt ingen hjelp og/eller støtte fra det offentlige til integrering, og jeg fikk ingen tilbud til språkopplæring i 1968 da jeg har innvandret hit til Norge. Jeg må takke derfor til alle daværende mine gode venner fra Trondheim og fra Folldal som har hjulpet meg i den vanskelige startperioden her i landet.

I tillegg var jeg også preget med traumatiske hendelser fra det forlatte hjemlandet mitt. Familien Nergaard og Statsgeolog Wolff fra Trondheim og folldøler var meget gjestfrie, snille og meget hjelpsomme mennesker.

Det ble for meg en meget stor overraskelse den gangen at det fantes ennå slike snille vesener på denne kloden. Jeg ble vant med at folkene i Mellom-Europa var og er mye mer skeptiske mot fremmede og spesielt mot alle utlendinger.

Lilly Pauline og Milosh Henrik Motys med Manhattan i bakgrunn.  Foto: Privat

 

Sentraleuropeirene var og er samtidig mye mer egoistiske og utspekulerte en de fleste nordboerne. Årsaken til en slik mentalitet var og er sannsynligvis den vonde og urolige sentraleuropeiske historie. Mange kriger mellom nasjoner og også mellom enkelte etniske folkegrupper hadde utviklet slike mellommenneskelige forhold. Man kan nevne Husittenes krigene (middelalderskriger mellom de første Bøhmiske protestantene Husitter og romerske katolikkene) som har startet i Bohemian/Bøhmen (dagens Tsjekkia) i 1419 og som fortsatt faktisk i nesten 200-år.

Rett etterpå startet 30-årskrigene, forårsaket av defenestrasjon i Praha i 1618. Senere ble Sentral-Europa sterkt berørt med blodige Napoleons krigene. I vår tid ble Europa meget sterk berørt med de grusomme 1. og 2.verdenskrigene, og til slutt med den «Kalde krigen» som ble forårsaket av den Sovjetstyrte kommunistiske annektering av Tsjekkoslovakia i 1948.

Alle disse historiske hendelser hadde utviklet den nåværende skepsisen og egoisme hos de fleste, og fremdeles usikre Mellomeuropeirene.

Det var stort sett gruvearbeidere ved Folldal Verk som hadde faktisk erstattet mine nærmeste venner fra det tidlige hjemlandet mitt i den traumatiske startfasen her i landet. Jeg må nevne her først og fremst Per og Solveig Stai, Olav og Synøve Brendryen, Egil og Eldbjørg Moastuen, Ingmar og Olga Nordeng, Øystein Brendryen, Svein Brandsnes, Svend Oddløkken, prospekteringssjef Hans G. Heim og bergingeniørene Bård Grønli, Ole Bernt Lile og Helge Tysland som var mine beste venner og også språklærene og samfunnslærene mine.

Alle disse herlige mennesker omfanget meg faktisk som et eget familiemedlem. Per og Solveig Stai og Egil og Eldbjørg Moastuen var faddere for våre to sønner og de også erstattet for dem de fraværende ekte besteforeldrene som ble boende bak den «Kalde krigens» jernteppe.

Min norske kone Lilly og jeg hadde sørget for at begge våre sønner fikk den gode og tradisjonelle kristne norske oppdragelse. Eldste sønnen vår Kjetil Motys er nå musikklærer i Bergen og han er nå også formann for Fana mannskor. Den yngste sønnen vår Henrik Robin Motys ble i 1990-årene en lovende alpinist i det norske E-cuplaget og også i V-cup laget.

Han pådro seg en alvorlig korsbåndskade som brått stoppet hans sports karriere. I 1999 flyttet han til USA hvor han fikk stipend ved University of New Mexico i Albuquerque. Der fulførte han mastergradstudiene sine. Senere giftet han seg med USA-dame og bosatt seg i Denver, Colorado. Der arbeider har som Web-developer senioringeniør.

I 2018 hadde jeg faktisk enestående mulighet til å minne meg om seks ekstraordinære runde historiske jubileer og begivenheter som hadde sterk påvirket og forandret livet mitt. Disse runde historiske jubileene har for meg meget stor betydning. Disse jubileene har kommet overaskende kraftig fram i 2018.

Faksimile fra Opdalingen i år 2000.  Foto: Opdalingen

 

De tre første av alle disse ekstraordinerte, og den gangen runde minnejubileer er for meg meget sørgelige, triste og tragiske. Disse fremkaller inn i meg igjen de traumatiske minner om det grusomste som skjedde i løpet av mitt liv, og selvfølgelig også i livet av alle de gamle tsjekkoslovakiske patriotene.

I tillegg til alt dette husker jeg ennå fra fortellinger av farfar og morfar om hvordan de begge kjempet i den blodige 1. verdenskrigen. Farfar kjempet ved østfronten i mot russerne, og morfar kjempet ved sørfronten mot italienerne. De begge ble stort sett skyttergravens krigere i hele 4 år. Begge ble faktisk «stormbandfuhrere» (stormtroppens ledere) i den Østeriske hæren. De begge ble såret, og de begge ble plaget av varige men i resten av deres liv. Det var den 11. november 2018 at man har minnet 100-års jubileet av avslutning av den brutale 1. verdenskrig.

Det første av de tre runde og triste jubileene minner meg om annektering og okkupasjon av daværende velstående og demokratiske Tsjekkoslovakia av nazistiske Tyskland i 1938 - 1939. Den gangen har sviktet alle de vestallierte partnerne et lite velstående demokratiet i Europas hjertet. Neville Chamberlain (UK) og Edouard Daladier (FR) underskrevet den gangen den senere verdiløse Münchenavtale, den 30.9.1938.

De gjorde det for «å unngå krig» med Hitlers Tyskland. Nazitysklands tropper besatte først såkalte «Sudetene», og seks måneder senere, den 16.3.1939 har de okkupert resterende del av det svikkete Tsjekkoslovakia. De grådige naboene, Polen og Ungarn jafset til seg også enkelte deler av det hjelpeløse lille landet. Dette har skjedd for 80 år siden i 2018. 

Det andre sørgelige jubileet minner meg om den brutale kommunistiske maktovertakelse av datidens demokratiske Tsjekkoslovakia som ble sviket igjen av sine vestallierte. Den kommunistiske maktovertagelse ble ledet av Sovjetagenter, etter Stalins ordre, og ble støtet bare av det lokale tsjekkoslovakiske kommunistfanatikere. Dette har skjedd den 25. 2. 1948, for 70-år siden i 2018.

Datidens statsminister Jan Masaryk ble myrdet og datidens tsjekkoslovakiske president Dr. Edvard Benes ble arrestert og han døde kort tid etterpå. I tillegg ble det også likvidert flere andre politikere og også noen av de liberale kommunisttoppene. Det gamle hjemlandet mitt Tsjekkoslovakia ble straks etter innlemmet til den Sovjetstyrte Østblokken. Tsjekkoslovakia hadde straks etter opplevd en stor stagnasjon og sterk økonomisk tilbakegang. Denne kommunistkupen kan godt sammenliknes med fasistkupen i Chile, etter meningen min.

Kommunister litt senere fratatt fra morfaren min hele gårdsbruket hans (ca. 5 000 mål) under den meget brutale tvangskollektivisering i 1949. Min farfar ble degrader fra rektorstillingen sin omkring i den samme tidsperiode. Kommunistkupen i Tsjekkoslovakia tvunget alle de andre vesteuropeiske demokratiske land til å opprette forsvarsalliansen NATO som bare teoretisk kunne prøve stoppe en forventet Sovjetisk ekspansjon vestover.

Det tredje triste jubileet er for meg absolutt det mest groteske og vunne. Dette jubileet minner meg om den brutale Sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia den 20. 8. 1968, klokken 23:00. Dette kom brått og overraskende på alle landets innbyggere pga. det kjede bare noen timer etter at Bresjnev klemte og kysset Dubcek i en grensestasjon mellom Sovjet og daværende Tsjekkoslovakia. Men en kort tid etter denne hendelsen har sovjetiske stridsvogner og infanterisoldatene ankommet midt på natten til den sovnede daværende hjembyen min Praha og resten av landet. Dette har altså kjed for 50 år siden i 2018.

 

De tre neste runde tiårsjubileene som jeg kunne minne meg om i 2018 er meget positive for mitt vedkommende, og er derfor også meget hyggelige. Disse jubileene minner meg om innvandringen min til Norge den 24. 9. 1968, og også om bosettingen min i Folldal, og også om ansettelsen min i gruveselskapet Folldal Verk AS. Dette har skjedd den 15. 10. 1968. Det var faktisk for 50-år siden i 2018. Til slutt feiret jeg i 2018 30-års jubileum av den endelige bosettingen vår i Oppdal, den 1. 8. 1988.

Dette siste jubileet er det mest koselige av alle de tre positive runde jubileene, fordi i Oppdal har jeg og familien min funnet det beste hjemstedet «ever». Forhåpentligvis blir jeg kanskje etterhvert godkjent som en «Oppdaling», etter å ha bodd i Oppdal over 30 år. Men jeg må ikke glemme å nevne her at jeg og familien min bodde i den ærverdige gruvebygda Folldal i nesten 20-år. Der i Folldal har vi ennå mange gode venner.

Jeg ble født den 14. 10. 1937 i Praha XII-Vinohrady. Men senere, rett etter den andre verdenskrig flyttet vi til Praha VII-Letna, pga. den første bygården hvor vi bodde ble bombet og ødelagt med bomben som ble sluppet av USA-bombeflyene den 14. 2. 1945. Den dagen ble det drept over 1 200 mennesker og ca. 340 av bygårdene ble totalt ødelagt sammen med 3 gotiske kirker (som er ca. i samme størrelsen som domkirken i Oslo og/eller Nidarosdomen i Trondheim).

Den gangen overlevde jeg takket være min mors framsynthet. Hun sendte meg sammen med hus hjelpersken vår dagen før flyangrepet til besteforeldre som hadde stort gårdsbruk bare 2 mil utenfor byen. Etter disse hendelser ble min kristne tru enda mer befestet.

Jeg er opprinnelig katolikk og jeg ble døpt og konfirmert i St. Ludmila kirken som befinner seg ikke så langt fra bygården hvor vi bodde før og under den 2. verdenskrig. Den gotiske St. Ludmila kirken ble også truffet med en bombe. Tråds alt jeg var liten den gangen, bare nesten 7,5–år, oppfattet jeg at krigen kan aldri vinnes. Etter enn hver krig er bestandig alle krigsdeltagere tapere. Hver enhver krig er det ødelagt mange kulturhistoriske verdiene og er skapt samtidig nye framtidige fiendtlige holdninger som f.eks. nye hevntanker og revansjelysten hos tapere, og økende mistenksomheten og avsky hos seierherrene.   

I slutten av august 1968 fikk jeg melding om at jeg kan bli satt i fengsel pga. min aktivitet i demonstrasjoner mot sovjetokkupanter, og pga. min aktivitet i bevegelsen «Sosialisme med menneskets ansikt». Denne organisasjonen sto for kjemping i mot den kyniske sovjetiske okkupasjon og i mot tilbake innføring av det totalitære og antihumane Sovjetstyrte kommunistiske systemet. I august 1968 møt jeg faktisk den store idealisten og store røykeren Vaclav Havel, som ble rett etter «Fløyelsrevolusjon» i 1989 presidenten i Tsjekkoslovakia. Han sviktet dessverre senere ideene våre, da han ikke rensket ut de verste profitt-kommunister fra lederstillinger og han også forårsaket deling av landet.

Jeg valgte å forlate det okkuperte, og også det fullstendig fortapte gamle hjemlandet mitt rett før grenseovergangene ble sperret i oktober 1968. Dette har jeg gjort først og fremst for å unngå arrestasjon og for og kunne bruke kreftene mine heller for dem som kunne motarbeide, og eventuelt også styrte det antihumanistiske Sovjetstyrte systemet. Jeg har tenkt først å flykte til Canada, USA eller til Australia, hvor jeg hadde bekjente, og hvor jeg kunne få lettere en jobb som prospekterings geolog, og/eller som gruvegeolog.

Men jeg strandet den gangen i Norge, og det vil jeg angre aldri på. Daværende gode venner av Karels Universitetet i Praha fra NTH og NGU som f. eks. prof. Oftedal, statsgeolog Chr. Fr. Wolff, kosmolog Chr. Nergaard osv. har tatt godt vare på meg den gangen og skaffet meg også senere arbeid i gruveselskapet Folldal Verk AS. Der fikk jeg hjelp å etablere meg av Dr. Johan G. Heim, og daværende verksdirektør Leif Løvold, og også av daværende gruvesjefen bergingeniør Helge Tysland.

Jeg arbeidet først som assisterende gruvegeolog og etter 3-månders prøvetid som gruvegeolog ved Folldal Verk AS. Jeg arbeidet stort sett i Tverrfjellet gruve på Hjerkinn som ble i den tiden i en oppstartperiode. Der arbeidet jeg faktisk nesten hele 25-år, dvs. helt til gruvedriftens avvikling i mai – juni 1993. Men jeg har også arbeidet i korte perioder i andre gruver f. eks. i Repparfjord i Finnmark og senere fra 1989 ved korte utenlandske oppdrag som konsulent for det finske gruveselskapet Outokumpu Oy.

Milosh' far var løytnant i det tsjekkoslovakiske kavaleriet i 1936.  Foto: Privat

 

Etter stansen av gruvedriften i Tverrfjellet gruve på Hjerkinn i mai - juni 1993, arbeidet jeg periodevis som geolog i Norsk Granit klebersteinindustrien på Otta og nesten samtidig også for skiferindustrien på Oppdal, i Oppdal Skifer AS, dagens Minera, senere også i Oppdal PGS, og i Oppdal Sten AS. Jeg har arbeidet som konsulent helt til og med 2015 - 16. Jeg har jobbet bestandig intensivt og jeg bestandig fullført arbeidet mitt meget ansvarsfull.

Det gjorde jeg først og fremst for å vise min takknemlighet til det norske samfunnet for alt den hjelpen og beskyttelsen som jeg har fått i løpet av alle de årene her i landet. For det andre at jeg felt en stor forpliktelse til å prestere alltid det beste for og godt representere utdanningen som jeg har fått i den tradisjonsrike Gruvehøyskolen i Tsjekkoslovakia og i den historiske Karls Universitetet i Praha (som ble stiftet allerede i 1348).

Til slutt vil jeg gjerne minne om alle de meget negative historiske hendelser, fordi vi mennesker ofte glemmer alt for furt de vonde og grusomme historiske hendelser som har kjed i Europa. Dagens ungdom lærer seg alt for lite og overfladisk om historien. Dermed kan det lett oppstå igjen en fare for at det vonde og grusomme.

Vi bør ofte minner om de berømte ordene Sir Winston Churchill som han brukte i sin berømte tale ved oppstarten av den 2. verdenskrig. Generasjonen min har dessverre opplevd mange vonde og grusomme tider på vår Europeiske kontinent som ble skapt av politikernes populistiske maktspill og tabber. Jeg er i dag stadig mer og mer bekymret og skeptisk over handlinger av dagens politikere som prøver og nesten kopierer de triste og vonde hendelser fra 1930 og 1940-årene.

Man kan finne i dag nesten liknende utvikling i det østlige Ukraina, hvor den mektige «bamsen» i øst er absolutt ikke å stole på. Det har jeg selv meget vonde erfaringer med. Jeg kan meget godt russisk, både muntlig og skriftlig pga. jeg studert russisk i hele 13-år. I tillegg har jeg vart tidligere i Sovjet og senere også i Russland, og derfor vet jeg meget godt hva jeg skriver om her. 

Den tidligere KGB-agenten, kamerat Vladimir (som ironisk nok betyr på norsk Verdens-hersker) Vladimrovitsj (som også ironisk nok betyr på norsk Verdens-herskerens sønn) Putin (må på norsk uttales «Potjin », som direkte oversatt til norsk betyr Ferdens-mann, og/eller Vandrer. Forklaringen til det er at det russiske ordet «PUT» (i tillegg med et oppmykningstegn rett bak bokstaven T) må uttales på norsk «POTJ», og det oversatt til norsk betyr veien.

Putin drømmer om å være en ny tsar. Putin sammen med sine ultra nasjonalistiske og panslavistiske kumpaner bruker nå igjen den gamle erobringstaktikken «Divide et impera» (som på norsk betyr «Splitt og hersk»). Denne erobrings taktikk ble brukt faktisk allerede av egyptiske faraoene og av keiserne i Romerrikets storhets tid og også av russiske tsarene da de utvidet sine imperier.

Først har Putin oppskriftsmessig stjålet Krim og også den sørøstlige Ukraina, som minner godt om Hitlers stjeling av Sudetene fra Tsjekkoslovakia i 1938. Rett etterpå, og faktisk nesten samtidig innblandet Putin seg til USAs-indre, til å påvirke presidentvalgkampanjen og valget i fordel for Donald J.Trump.

Han vil med dette prøve å splitte samhold i USAs-samfunnet. Putin håper at USAs ultra nasjonalisme skal vokse frem under Trump-styret og at dette vil svekke samkvem og samarbeid mellom USA og de Vesteuropeiske allierte. Trump er Putins perfekt utvalgte mann. Trump arvet gener etter bestefaren sin som var Tysk emigrant, militærnekter i landet sitt, og senere en gullgraver og lystehusdriver i Amerika.  Putin håper at en slik utvikling i USA skal bidra senere til muligheter og lettere utvide «Tsarveldet» sitt mer og mer vestover på det europeiske kontinentet.

Våre politikkere bør snart våkne opp og reagere mye kraftigere mot slike vondhistories gjentagelser. Putin er en ekte etnisk Russer og han utnytter dermed de russiske ortodokse kristne tradisjoner og den historiske russiske ultra nasjonalistiske heroisme til sin fordel som styrke samtidig hans maktposisjon. Derfor er han som diktator og ultra nasjonalist mye farligere enn Stalin. Kamerat Stalin (opprinnelig navnet hans er Josif Visarionovitsj Dzjogashvilli) var faktisk etnisk Georgier. Hans etniske bakgrunn har egentlig preget hans sterke antipati og også hat mot alle etniske russere som han egentlig paradoksalt styrte.

Politikeres feilaktige handlinger hadde bestandig brakt med seg svært negative og vonde konsekvenser for vår europeiske kontinent. Min generasjon husker enda meget godt de konsekvenser av grusomme eksempler av politiske maktspill og tabber som skjedde også i årene 1930 – 1935 og 1938–1940.

I disse tider hadde østerrikeren og paranoiapsykopateren Adolf Hiler kom til makten i Tyskland. Nazi Tyskland annekterte Østerrike. Senere ble det inngått Münchenavtale som resultert annektering av daværende velstående og demokratiske Tsjekkoslovakia til det Tyske riket. Men til slutt hadde allikevel startet opp den grusomste av krigene, den 2. verdenskrig.

I 1948 har kjed den brutale kommunistiske maktovertakelse i daværende demokratiske Tsjekkoslovakia som brakt med seg den «Kalde krigen». Den gangen sviket igjen alle de vestallierte det lille landet i Europas hjerte. I 1956 invaderte Sovjet Ungarn, og i 1968 utført Sovjet sammen med sine østblokkens allierte invasjon til den fortapte og forsvarsløse Tsjekkoslovakia.

Minner om alle disse hendelser skremmer meg mer og mer, og gjør meg meget vondt. Faren for at vår kontinent Europa skal havne i et blodbad er dessverre aktuelt igjen. I tillegg til dagens politisk maktspill som minner litt om 1930-1938 årene, øker det også faren for nye grusomme terrorhandlinger som kan utføres av ekstreme Islamister. Islamistfanatikene vil gjerne hevne alle tapene i Midtøsten. Situasjon i Syria er ennå uavklarbar pga. innblanding av russiske imperialistiske interesser.

Økende stridigheter mellom Israel og de arabiske naboene virker også ustanselig. Det er også meget bekymringsfullt at det Vesteuropeiske samholdet svekkes fordi at de demokratiske krefter er stadig mer og mer lammet av den voksende blinde ultra nasjonalisme i alle EU-medlemslandene. Alle disse hendelser bidrar dessverre til den situasjon som kamerat Vloadimir Vladimirovitsj Putin ønsker seg for å kunne fullføre sine skumle og kyniske «Splitt og hersk taktikkens» store planer.

Bildet fra 1964 er tatt etter en redningsaksjon ved en gruve ved den tsjekkiske byen Kladno. Milosh er nummer to fra venstre.   Foto: Privat

 

Jeg bekymrer meg stadig oftere på vegne av våre og hele verdens barn og barnebarn. Men også over tanken at Vår Herre skal kvitte seg med oss syndige, grådige, egoistiske, rasistiske og krigerske mennesker i nær framtid. Herren vår skal utrydde oss på enn anen måte enn han har gjort det da han utslettet de datidens plagsomme og skadelige dinosaurene, i spissen med Tyrannosaurus Rex.

Det har skjedd ca. 65 millioner år siden. Men det har vart flere og faktisk enda grusommere utslettelser av livet på planeten vår i de 4,54 milliarder år av Jordens eksistens. En av de store livets utslettelser var på slutten av Permtiden, ca. 252 millioner år siden, da ble det likvidert opp til 95 % av datidens levende organismer under de enorme globale vulkanske aktiviteter i Sibir (Russland). Vår Herre trenger ikke å styre noen større asteroider/meteorer til kollisjon med kloden vår denne gang, eller starte med noen store utbrutt av stratovulkaner, og/eller starte meget omfattende jordskjelvaktiviteter til menneskets utslettelse.

Vår Herre er meget klukt og han vet at de stadig mer plagsomme, og ødeleggende mennesker vil snart utslette seg selv med den ukontrollerte og stadig økende populasjon, økende grådighet, forurensing og økende stridigheter og med ikke kontrollbare våpenkappløpet. Herren vår vet meget godt at vi syndige, utakknemlige, grådige, egoistiske, rasistiske og sjåvinistiske skapninger styrer oss selve stadig raskere til en endelig undergang.

Herren vår staffer oss med dagens «Coronapandemi» utbrudd som er et forvarsel for oss syndige vesener. Liknende straffen av de syndige er kjent fra begynnelsen av 13-århundre, dvs. fra sen middelalderen, og er betegnet som «Svarte døden», og fra 1920-året er det kjent «Spanske syke». Men de syndige menneskets dagens plagsomme straff, «Coronavirusets smitte» vil være forhåpentligvis bare et meget mildt forvarsel for oss, som er grådige, ulydige og slemme vesener. Vi kan først og fremst takke for det til et meget høyt kompetansenivå i dagens helsevesen og i medisinbransjen.

Verdens politikere er stort sett populister som ofte mangler bredere teoretiske og praktiske kunnskaper og derfor styrer en menneskets skapt selvødeleggende prosess videre, nesten på samme måte som en uerfaren lokomotivfører som øker farten på lokomotivet sitt, tross alt han kjører på et blindspor.

Men Jorden vår den skal greier seg meget godt uten oss plagsomme mennesker i minst 5,5 milliarder år til, før den blir oppslukt av en kjempestjerne, dvs. Solen vår, som vil være en rød kjempe. Men allerede etter ca. 500 millioner år skal sannsynligvis alle livsformene forsvinner fra Jordens overflate, pga. strålingen fra Solen skal gradvis avta, og blir erstattet med oppheting etter at hydrogenet brennes opp.

Jordens overflate blir dermed utsatt for en enorm oppheting. Men før alt dette skal skje, oppstår det sikkert enda nye livsformer på planeten vår. Herren vår vil utvikle nye og kanskje mer takknemlige og fredelige skapninger før den endelige katastrofen skal ankomme (dette er faktisk beskrevet i Bibelen).

Før Jordens undergang forekommer skal planeten vår fortsette å rotere videre rundt aksen sin med fart på 1 675 km/t ved ekvator, og ved 62 breddegrad, hvor vi befinner oss med fart på 521 km/t. Jorden vår skal også fortsette kretser rund Solen med en gjennomsnittsfart på ca. 107 597 km/t. Galaksen vår, Melkeveien, og hele verdensrommet blir stadig i farta og i utvikling uten oss.

Vår Herre vil etter alle skuffelser erstatte oss mennesker, «Homo sapiens» med noe mer fornuftige vesener rett før ragnarokket ankommer. Herren vil skape nye snillere livsformer på noen andre planeter, kanskje også helst i andre galaksene enn i Melkeveien.

«Mer mann vet, mer mann tviler. det er bare de dumme som er lykkelige» (min tolkning av Sokrates sin berømte sitat fra ca. år 399 f.Kr.).

«Memento mori» = «Husk døden»!!! (direkte oversatt fra latin). Jeg er kristen og derfor trur jeg at vi alle mennesker bør tenker daglig på dette gamle romerske ordtaket. Da blir vi kanskje mye mer ydmykt og vi skal også være mye mer takknemlig for at vi kan leve i fred på denne meget spesielle og enestående planeten vår Jorden som har sannsynligvis ingen sammenlignbare tvillinger i hele det enorme verdensrommet.

Med vennlig hilsen Milosh Henrik Motys